Velferdsstaten, skatt og maktbalanse

DSC0698_2

En høyre-bølge dominerer Europa om dagen, og etter siste stortingsvalg så er Norge på god vei etter. Hva er det som gjør at venstresiden i Europa tilsynelatende mister grepet? Hvorfor lar vanlige arbeidsfolk seg lure til å være med på dette? Det er garantert mange meninger om dette, og situasjonen er nok gjenstand for stor oppmerksomhet i partikontorene rundt om i Europa.

I dag har jeg tenkt å mene noe om akkurat dette, men da sett fra mitt ståsted og med mine politiske øyne.

Først av alt tror jeg den største trusselen mot en aktiv venstreside i politikken er når vanlige arbeidsfolk, kall det gjerne middelklassen, glemmer at det har vært dårligere tider. I Norge har vi hatt det så bra så lenge at hele middelklassen tilnærmet går rundt å føler seg som kapitalister. Dette er faretegn nummer én. Vi ser ikke skogen for bare trær, derfor vant høyresiden valget sist. Middelklassen ble offer for politisk kjedsomhet og i ønsket om en endring fortrengte de helt hvor de selv kommer fra.

Og hva skjedde så i kjølevannet av regjeringsskifte? Om vi ser på dette i veldig grove trekk så ble skattelette selve mantraet for Erna og Siv. Her har de hatt et sterkt behov for å vise handlekraft fra dag én. Problemet med denne politikken er at viktige skatteinntekter til bruk for fellesskapets beste har forsvunnet til fordel for de aller rikeste. Dette er et problem som ikke bare gir en skjev fordeling, men det er i aller høyeste grad med på å øke avstanden mellom de aller rikeste og middelklassen. Jeg mener at det er nettopp lavt klasseskille som har vært nøkkelen til at Norge skårer så bra i de globale levekårsundersøkelsene. Det handler ikke om at de rike ikke skal få lov å være rike, men det handler om at alle må bidra etter evne og at dette må reguleres gjennom skattesystemet.

Derfor er jeg skeptisk til den politikken som nå føres. Høyre og FrP forsøker også å selge ut fellesskapets ressurser gjennom varig salg av for eksempel fiskeressursene, flytoget, Statoil, og Statskog. Dette er ikke-reversible salg der private aktører overtar ressurser som i dag tilhører folket. Ressurser som er med å finansiere velferdssystemet vårt.

Skatteletten som ble gitt første året utgjorde for vanlige lønnsmottakere svært lite, for en arbeidstaker som tjente 500.000 i 2013 beregnet na24 det til 1670,-. Deler vi det på 11 skattemåneder så er det 151,- pr.mnd. eller ca 5,- om dagen. Hva utgjorde skatteletten for de aller rikeste i dette landet mon tro? 24 mill. i skattelette for Olav Thon er blitt nevnt. Vel, isolert sett så kan Thon og hans likemenn tjene det de vil, men at de ikke skal betale skatt av pengene er en uting. Det rammer vår felles velferd.

En annen faktor for å ha et godt samfunn for alle, der velferden er ivaretatt uansett om du har private forsikringer eller ei, er at maktbalansen mellom kapitalen (bedriftseierne) og middelklassen er på et fornuftig nivå. I moderne samfunnsstrukturer har bedriftseierne en naturlig makt gjennom sin kapital, mens middelklassen skaper maktbalanse gjennom sine fagforeninger. Fagforeningene er derfor et meget viktig instrument for maktbalansen i samfunnet. En garanti for at klasseskillene holdes på et fornuftig nivå og at velferden når frem til hele samfunnet, ikke bare til noen få som har råd til det.

Ser vi på land utenfor oss selv i Europa så er fagforeningene «slått» alvorlig tilbake av høyrekrefter i politikken, og et godt eksempel er England. Margaret Thatcher, som regjerte fra 1979-1990, og som åpenbart er rollemodellen til vår egen Erna Solberg. Hun raserte det engelske arbeidersamfunnet ved å svekke fagforeningene på en slik måte at de ble handlingslammet og klasseskillet i Storbritania økte voldsomt som et resultat av dette. Selv i dag, 25 år senere, er det stor fattigdom blant den engelske middelklassen og klasseskillet i England er fortsatt tydelig. Nå mener nok enkelte, spesielt høyrefolket, at fagforeningene i England på 80 tallet var for sterke og at de tilnærmet streiket seg selv til kollaps. Jeg skal ikke ta stilling til realiteten i dette, men i mitt bilde er det balansen i makten som er viktig for oss. Det betyr at hverken kapitalen eller fagforeningene skal ha en posisjon der den ene må stå med lua i hånden overfor den andre. Det er viktig at disse to partene snakker sammen som likeverdige partnere på hver side av bordet. Med gjensidig respekt skal de sammen legge premissene for arbeidslivets retningslinjer og lønnsnivå.

Garantisten for dette mener jeg er Arbeiderpartiet, og som en del av middelklassen er derfor det mitt klare valg ved neste stortingsvalg, -og av samme grunn støtter jeg en sterk fagbevegelse i Norge.

Share this...
Share on Facebook
Facebook
Tweet about this on Twitter
Twitter