Å tjene kun sine egne interesser…

Å være egoist er ikke noe sympatisk trekk, om noen skulle tro det!

Vi lever i en tid der det er høyt fokus på effektivitet, rasjonalisering, sentralisering, reformer, og markedsøkonomi. Vi ser mer og mer privatisering, helt åpent eller i snikende form. Byene vokser og distriktene tynnes ut. Folket presses til urbane løsninger med mindre de klorer seg fast i utkantene.

Profitørene, eierne, kapitalen, – de vil alle ha mer hele tiden!

Våre yngste voksne sliter med å komme seg inn på boligmarkedet, for mange av dem forblir egen bolig bare en drøm.

Mange kjøper faktisk ting de ikke trenger, for penger de ikke har, for å imponere folk de ikke liker. Hva blir det av slikt?

Folk sniker i køene uten tanke for andre enn seg selv. Meg og mitt er det gjeldende mantra. Dette er et sykdomstegn.

Eldreomsorg utføres med stoppeklokke. Brukerne blir til statiske tall og grafer uten ansikt. De blir degradert fra selvstendige mennesker til et nødvendig onde som koster penger.

Arbeidstakere landet over blir syke, de klarer ikke stå i presset. De mister selvtilliten. De har snublet, men klarer ikke å reise seg raskt nok og samfunnet tramper over dem på ny. Av mange kalles de tapere. Late… eller snyltere… som om ikke dem dette gjelder har nok å slite med fra før!

Skattelette gis, mest til de som har det best fra før. Trygdene skvises. En alenemor med tre barn må ty til frelsesarmeen. Hun går dit i ly av mørket. Skammen er åpenbar, mens de som fortsatt står, de løfter ikke på et øyelokk. De ber heller unisont i flokk, om å fjerne hun med kopp.

De protesterer høylydt når landet skal ta sin skjerv for de som er på flukt. Barn drukner, mens egoismen blomstrer åpenlyst ut. Er vi i ferd med å gå fallitt?

Vi får den verden vi står opp for. Hverken mer eller mindre.

Glemt er solidariteten. Omsorgen. Kjærligheten. Glemt er våre forfedre, -generasjonene som bygde landet uten å engang nevne vannblemmene. Glemt er tiden der familiene med 12 barn levde på ett rom og kjøkken. De som ga oss den virkelige verdensarven. Den arven vi aldri burde glemt.

Nettopp derfor skal vi dyrke solidaritet og felleskap. La oss dele ansvaret. La oss vise raushet til alle, -til de som trenger det og til de som ikke trenger det. La oss stå sammen mot sorteringssamfunnet. Gi verdighet til alle. La oss stå sammen som likemenn å bidra etter evne.

Derfor stemmer jeg Arbeiderpartiet.

Fordi jeg vil at alle skal bidra som de makter. Fordi jeg vil at omsorg skal komme fra hjertet. Jeg vil være med å sikre lavt klasseskille gjennom en rettferdig fordeling. Og jeg vil ha små trygge og velfungerende bygder og bydels-samfunn i hele kommunen.

Igjen, derfor stemmer jeg Arbeiderpartiet.

Godt valg!

Share this...
Share on Facebook
Facebook
Tweet about this on Twitter
Twitter