Når det kommer til det å drifte en kommune, så er ikke det noen enkel oppgave. For å kunne forstå det grunnleggende er det en fordel å vite hvordan dette er bygd opp rent organisatorisk og hvordan det hele er skrudd sammen økonomisk. Så la oss se litt på dette i denne artikkelen.

Kommunestyre
Vi har et folkevalgt kommunestyre, de velges hvert fjerde år og settes sammen med representanter fra de ulike partiene etter en fordelingsnøkkel som er knyttet opp til hvor mange stemmer den enkelte politiker eller partiene til den enkelte listekandidat får i kommunevalget. Slik ender vi opp med et kommunestyre satt sammen av en rekke politikere fra de ulike partiene. Så lenge ingen parti har fått så mange medlemmer i kommunestyret at de har et rent flertall, så må man finne frem til samarbeidende grupper av partier som da til sammen klarer å stille et flertall, og således «tar man makten» og tildeles ordføreren. Om det er en gruppe av partier som deler på dette så forhandles det mellom disse om hvem som skal få ordfører og varaordføreren. Ofte er det det største partiet i grupperingen som får ordføreren.

Administrasjonen (de ansatte)
Kommunens administrasjon ledes av rådmannen. Han er ansatt som en form for daglig leder eller direktør om man vil, for den ansatte delen av kommunen. En kommune er å anse som en tillitsmannstyrt organisasjon, noe som betyr at det er det valgte kommunestyre som fatter vedtak og fordeler alle kommunens inntekter til de ulike budsjettene, men det er rådmannen og de ansatte i kommunen som er satt for å lede og gjennomføre det kommunestyret har bestemt.

Så da har vi et klart bilde av hvem som bestemmer og hvem som gjennomfører i tråd med hva som er bestemt.

Hvor kommer pengene fra?
Kommunen har sine inntekter primært fra statlige overføringer og skatteinntekter. Statlige overføringer kommer enten gjennom «frie midler» eller gjennom «øremerkede midler» – her er det de frie midlene kommunestyret har disposisjonsrett over da øremerkede midler skal gå til helt konkrete prosjekter fastsatt av staten. I tillegg har kommunen inntekter fra ulike former for skatter og avgifter, som eiendomskatt og kommunale avgifter. Og selvsagt får kommunen sin andel av inntektsskatten.

Hvordan fordeles inntektene?
Det er altså disse inntektene som danner grunnlaget for de pengene som hvert år skal fordeles ut på de ulike kommunale budsjettene. I et kommunebudsjett så utgjør 2 poster grovt sett 2/3 av budsjettet. Det er skole og helse som er de to store utgiftspostene i et kommunebudsjett. Det er nettopp derfor at det er disse to sektorene som ofte må ses på når noe skal spares, rett og slett fordi det er her mesteparten av våre kommunale penger er disponert.

Så med dette bilde klart så forstår vi litt mer om hvordan beslutningene tas, hvem som setter dem ut i livet, og hvordan kommunen betaler for alt som skal gjøres for felleskapet.

Så det betyr at når regjeringen gir skattelette, så vil det også påvirke hvor mye kommunen får til fordeling. Lavere skatt for deg og meg gir altså lavere skatteinntekter til kommunen, og mindre til fordeling. Så enkelt.

Derfor snakker mange om strukturendringer innenfor skole og omsorgsektoren. Noen mener da at med større og mer effektive enheter så vil driftskostnadene gå ned. Men i slike sammenhenger så er det viktig å se på hele samfunnsregnskapet. For det er alltid noe som spares og noen utgifter som økes i en slik operasjonen. Man må jo gjerne låne penger til bygg og infrastruktur, noe som vil medføre f.eks. rentekostnader, mens man på den andre siden kanskje kan si opp en ansatt eller to. Det er altså summen av dette som gir oss det riktige svaret på om det er lønnsomt eller ei. Slike regnestykker er viktige da det er lite lønnsomt å gjøre endringer bare for endringens skyld. Her bør man absolutt vite, ikke tro.

Politikk
Det er altså diskusjonene og argumentene i slike sammenhenger som kalles for politikk. Det er her man kan oppleve såkalte «politiske hestehandler» der partier sier at om dere støtter slik eller slik, så kan vi støtte dere i avstemmingen i en annen sak. Og det er her enkeltpersoner, som for eksempel vår egen Henrik Bakke, kan få meget stor makt alene om han eller hun havner i såkalt vippeposisjon. Det betyr at det er denne ene stemmen som vil avgjøre saken. Da er det i så fall to like store fløyer med Henrik Bakke i midten. Det er etter flere år med slik posisjon i Notodden at Henrik ironiserer over seg selv med å kalle seg for «Bakkestyrkene». Politisk er slik ubalanse i et kommunestyre selvsagt uheldig. Til tider kan det nok oppfattes som en form for trussel mot demokratiet. Det er jo aldri velgernes ønske at en enkelt politiker skal kunne avgjøre saker alene på denne måten. Likefullt er det slik demokratiet lovlig fungerer.

Fordeling og ideologi
Det er også slik at alle partier prioriterer etter sin egen ideologi. Vi kan i hovedprinsippet si at det er grovt sett to ideologier som råder. Den sosialdemokratiske (Ventresiden) og den Borgerlige (Høyresiden). På venstresiden i norsk politikk finner vi Rødt, SV og Arbeiderpartiet og på høyresiden finner vi Høyre og FrP. I tillegg har vi noe vi kaller sentrum som svever litt mellom disse to partifløyene og står litt friere i å ha saker som går litt i begge retninger. Her finner vi de grønne partiene som SP, Venstre og MDG og selvsagt kristendemokratene som er KrF.

Og kommunens inntekter kan selvsagt fordeles med fordelingsvekt knyttet opp i mot disse fløyenes ulike politiske ideologi. Partiene vektlegger ulike sider og mekanismer i samfunnet forskjellig, noe som gjenspeiles i deres måte å fordele inntektene på.

Håper dette har gjort deg litt klokere og at det med dette er litt enklere å finne hvilket parti man vil støtte med sin valgseddel.

Godt valg!