Anne Kvalheim går i dagens Telen (torsdag 10.sep) i frontalangrep på Notodden Arbeiderparti. Under dekke av å virkelig skulle fortelle folket sannheten om AP, så lirer hun av seg en historie som ikke hører hjemme i en seriøs norsk valgkamp. Det serveres en rekke påstander om maktarroganse og partikultur uten rot i virkelighet. Det er mulig dette er Kvalheims versjon av saken, men den blir ikke mer riktig av den grunn.

Robek lista
Man får inntrykk av at Kvalheim støttet Høyresiden i budsjettsaken for å sikre at Notodden ikke skulle havne på Robek-lista? Mellom linjene ligger det et tydelig signal om at dersom hun hadde støttet sitt eget parti så ville så skjedd. Det Kvalheim unnlater å kommentere er at ved første budsjettbehandling så var APs alternativ 3 mill. strammere enn det budsjettet Kvalheim og de andre stemte for. Når revidert budsjett skulle opp, etter at fylkesmannen hadde sagt sitt, hadde denne forskjellen økt og APs alternativ var da 6 mill. strammere enn det Kvalheim og Høyresiden gikk for.

Så om du den gang hadde stemt med dine egne Kvalheim, så hadde nok Robek-spøkelse vært lengre unna Notodden enn det er i dag.

Eksklusjoner
Ekskluderinger ble det aldri behov for. De det gjaldt meldte seg jo selv ut i tur og orden. De innså at de var på kollisjonskurs med partiet etter budsjettsaken. I en del saker er det selvsagt greit å være uenige. Internt kan man selvsagt også argumentere for hva man vil så lenge sakene er til debatt. Men i så viktige grunnleggende beslutninger som budsjett, så er det en forutsetning i Arbeiderpartiet at medlemsmøtet setter de endelige rammene for hva partiet mener. Så det er i medlemsmøte debatten må tas. Slik er arbeiderpartiet, og det vet både du og dine meningsfeller i budsjettsaken. Finner du ikke dette politisk komfortabelt, da er det nok vanskelig å leve med Arbeiderpartiet. For dette er Arbeiderpartiets grunnleggende kultur og struktur.

Flere av de personene du nevner deler din skjebne der, de har alle hatt litt vondt for å forstå og akseptere medlemsmøtenes demokrati. «Venstrefløyen» i partiet ønsker at partiets åpne medlemsmøter skal være førende i viktige saker, mens den fløyen du åpenbart representerer og støtter har funnet disse demokratiske spillereglene vanskelige å akseptere. så enkelt, så vanskelig.

Da oppstår det raskt gnisninger og politisk konflikt innad i partiet, men hvem skaper den konflikten? Mindretallet som kjører sitt eget løp, eller flertallet som blir dolket i ryggen?

Budsjettarbeidet
Når det gjelder selve budsjettbehandlingen, som var den saken som utløste det du åpenbart har opplevd som vanskelig, så er det jo en kjensgjerning at Else S. Aasen og Ole H. Skogen satt begge i Arbeiderpartiets egen budsjettgruppe. Denne gruppen skulle jobbe frem Arbeiderpartiets budsjettforslag å legge det frem for medlemsmøte. Men parallelt med dette, så deltok altså disse to, Aasen og Skogen, i en for partiet «hemmelig» budsjettgruppe organisert av Terje Bakka, uten å nevne dette med et ord. Der var de med å lage budsjettet som var samkjørt med høyresiden.

Misstillit
Dette budsjettet stemte flere av dere for i kommunestyret, på tross av at dere var låst til partiets flertallsbeslutning. Her hjalp dere altså frem høyresiden sitt budsjett til endelig vedtak på bekostning av deres eget partis budsjett. Da dette kom for en dag var selvsagt misstilliten et faktum. Om det føles pussig i ettertid så får dere tenke dere om en gang til.

Forsøk på dialog
Som du nevner forsøkte partiet på et tidspunkt å invitere Terje Bakke med i partiets budsjettkomité, men det fungerte jo ikke. Bakka hadde åpenbart sin egen mening og viste liten eller ingen vilje til dialog rundt endringer på det. I prinsippet altså ingen samarbeid, men ren diktering. Da bryter selvsagt slike forsøk på forlik sammen, men mange forsøkte å finne gode løsninger.

Skylapper
Det er greit at dere var hellig overbevist, men dere var likevel vel vitende om at dere gikk i mot deres egne og at slikt ikke er populært i en så viktig sak som budsjett innad i partiet. Så her tror jeg du bør ta av deg skyggelua Kvalheim og tenke deg om en gang til!

Nominasjonsprosessen
Det er riktig at Ole Henning Skogen ikke hadde fått plass på lista. Det ble kommentert at det var uvanlig at LO leder ikke var nominert. Det ble derfor fremmet et benkeforslag hvor Skogen selv valgte å ikke stille til votering. Når det gjelder selve nominasjonen så var Skogen utelatt fra lista fordi han ikke lenger hadde tilstrekkelig tillit, hverken i nominasjonskomiteen eller blant tyngden av partiets medlemmer. Dette hang sammen med at han som en av partiets medlemmer i vårt budsjettutvalg deltok i det hemmelige «Bakka-utvalget» bak ryggen på sitt eget parti og utvalg.

Riktignok snudde han i endte time og stemte med partiet i selve avstemningen, men hans deltagelse i dette spillet var en åpenbar illojal handling mot partiet. Så det var dette som ble signalisert i nominasjonsprosessen. Hverken mer eller mindre!

Tillit er ikke noe man kan forlange. Det er noe man får. Så også for Skogen.

På kollisjonskurs med flertallet
Det har vært en liten mindretalls-gruppering på en håndfull mennesker som tilnærmet alltid var på kollisjonskurs med flertallet i partiet. Det er disse Kvalheim nå sikter til når hun snakker om de som er «presset» ut. Til dette er det ikke annet å si enn at disse få personene skapte konstant politisk konflikt i partiet. Det var både krevende og problematisk at denne mindretalls-gruppa ikke var villige til å erkjenne medlemsmøtets flertallsbeslutninger og rette seg etter disse.

Slik kunne det jo ikke fortsette!

Utmelding er et personlig valg
Kvalhein snakker om at det er rensket opp internt, og at folk er presset ut. Dette er en retorikk som ikke stemmer. Nå er det engang slik at de alle har meldt seg ut helt frivillig. De har forhåpentlig vis hatt selvinnsikt nok til å innse at de hører hjemme andre steder i politikken.

Ro i Arbeiderpartiet
Det er i alle fall blitt ro i partiet etter at disse 5-6 personene har funnet seg annet ståsted. Medlemsmøtene har en helt annen atmosfære nå enn for bare ett år siden, og partiet er igjen i stand til å bruke energien på demokratiske prosesser og gode politiske diskusjoner. Om det er fraværet av den gjengen du omtaler skal jeg ikke hevde, men det er i alle fall et langt mindre konfliktnivå nå enn tidligere. Så en endring til det bedre har det blitt.

Et spark fra fortida
En sak har alltid minst to sider Kvalheim. Så å sparke på den måten du nå gjør rett før valget er ikke noe sympatisk trekk. Det er vel heller bare enda et klart bilde av den samme taktikk som den gjengen du forsvarer i ditt leserinnlegg har drevet med i årevis. Nå har de fleste av dere funnet dere nytt parti, -så gå videre nå! Så gjør vi i Arbeiderpartiet det samme. Dere har fått ro og vi har fått ro. Hva har vi å klage på da?

Derfor syns jeg dere skal konsentrere dere om å drive politikk i tråd med deres nye politiske ståsted, så skal Arbeiderpartiet drive sin politikk videre på premisser lagt av våre medlemmer. I god demokratisk ånd der politisk debatt er veldig velkommen, men hvor alle følger lojalt opp når vedtaket er fattet. Slik har det ikke alltid vært nemlig!