UDI er tildelt stor makt i asyl og flyktningpolitikken, men hvordan forvaltes ansvaret som følger med denne makten?

I TV2-nyhetene fredag 30 september fikk vi servert historien om fjellbygda Bolkesjø med sine 40 innbyggere som allerede har tatt imot 180 asylsøkere, men nå står i fare for å få 500 til. Det vil i så fall utgjøre en befolkningsøkning på 1700 prosent. Nyhetsinnslaget avsluttes med at landets øverste leder, Statsminister Erna Solberg, bekrefter at dette får disse innbyggerne finne seg i. Nå handler det om å finne tak over hode til alle som kommer inn over grensene våre, kunne hun fortelle.

Tre dager senere, i 17-nyhetene i NRK P1, mandag 2. november, uttaler UDI direktør Frode Forfang at ingen samfunn, uansett hvor små de er eller hvor avsides de ligger, må påregne å bli hørt i en begrensende argumentasjon. Nå handler det om kun én ting, å skaffe tak over hode for en asylsøkertilstrømming som har uante dimensjoner. Så lenge det er ledige lokaler som kan tas i bruk så vil de bli fylt opp uten andre hensyn meldes det.

Undertegnede av denne kronikken bor på Bolkesjø og ønsker å komme med noen betraktninger i sakens anledning. Dette på tross av de ulvetider som nå herjer. Debatten krever hårfin balansegang, dette er nå blitt et landskap det ikke er lett å manøvrere i. Meningene er mange og noen av de er til tider svært ytterliggående i begge retninger.

Først av alt så vil jeg vise en grunnleggende forståelse for at rammene for hva et lokalsamfunn kan akseptere som oftest vil fravike fra det UDI og myndighetene vil måtte mene er en fornuftig balansegang. Dette spriket må vi nok akseptere, og problemet ligger heller ikke her. Om Bolkesjø skal ha 40 eller 150 er ikke spørsmålet. Bolkesjø som samfunn ville nok sett en dobling av bygda som et raust anslag, og UDI har selvsagt en helt annen oppfatning. Derfor aksepterte også de 40 innbyggerne på Bolkesjø at ett av bygdas to hoteller ble fylt opp med inntil 180 plasser. Det representerer en befolkningsøkning på 450 prosent. Men når det er nasjonal dugnad, så er det dugnad. Er det noe bygde-Norge kan så er det dugnader.

Men, bygda har ett hotell til. Riktignok var det klargjort for sanering, men eierne er investorer og som investorer flest ser de nå et stort økonomisk potensiale i den nøden som utspiller seg. Så planene ble raskt endret. Bygda står derfor nå på UDI sin liste over mulige nye etableringer med ytterliggere 500 plasser. Bygda har på sin side ingen infrastruktur. Det finnes ikke engang en butikk her. Det er tre timers gange hver vei for å få kjøpt seg en pakke tobakk! Det er 45 minutters responstid for brannetaten, og det er i verste fall 2 timer responstid på Politi helt avhengig av hvor de befinner seg og på hvilken tid av døgnet alarmen går.

Hvor vil jeg med dette? Er dette svartmaling? Må ikke alle stille opp nå?

Jo, vi må stille opp nå!  Europa er inne i kanskje den verste krisen siden andre verdenskrig. Det er hundre-tusener på flukt og vi som nasjon må se det store bildet. Vi må alle hente frem rausheten i oss selv nå. Selvsagt! Men, betyr det at alle andre behov skal kastes på sjøen? Har vi ingen lokale hensyn som bør ivaretas på ett eller annet nivå?

Alle skal bidra, men i dette bør det vel ligge at folket bidrar etter evne. Over evne ganger ingen!

UDI og ansvarlige myndigheter må gjerne velge å kun se seg selv og sine egne problemer i denne situasjonen, men da må de være klar over at når bruk av makt går over i noe som skaper følelse av av-makt, så er avstanden til når maktutøvelsen fremstår som et makt-overgrep svært nær.
Når folket, de som faktisk betaler regningen her, føler at de skriker ut i natten uten å bli hørt, så nærmer vi oss raskt en grense for når verbale ytringer fort kan eskalere til irrasjonelle handlinger. Vi ser det klart i Sverige om dagen. Folket tar skjeen i egne hender. La oss for all del ikke komme dit.

Den situasjonen som nå utspiller seg krever kloke avgjørelser. Jeg skjønner at det råder en hvis panikk der ute nå. Men likevel, fordel belastningen over hele landet før det kreves helt urimelige løsninger av enkelte. Forståelse oppnås ikke med en diktatorisk tone fra UDI og Statsministeren. Forståelse oppnås først og fremst gjennom dialog og god informasjon. Det er åpenbart ikke UDI sin sterkeste side og det bør de erkjenne så fort som mulig. De mener de kjenner argumentene og anser det som bortkastet tid og energi å lytte til lokal motstand. De føler at situasjonen i seg selv er krevende nok om de ikke skal ha lokale «fighter» på toppen av det hele. Men dette fremstår som arrogant og er en svært dårlig strategi av UDI slik situasjonen er nå. I stedet for åpenhet og dialog så tåkelegger de og bruker overraskelsesmomentet som sitt beste virkemiddel. Det skaper konflikt og gagner ikke saken.

For Bolkesjø så er det ikke enkeltmennesker med drømmer om en bedre tilværelse som utgjør det største problemet. Problemet er når en liten bygd som vår mister halvparten av barnefamiliene fordi de ikke ønsker å utsette ungene sine for usikkerheten som ligger i en overdreven tilførsel av fremmedkulturelle med en uavklart psykisk ballast. Foreldrene føler usikkerhet når ungene hver morgen skal stå alene langs veien å vente på skoleskyss. Foreldrene føler usikkerhet når de vet at ungene leker alene rundt husene etter skoletid og frem til foreldrene kommer hjem noen timer senere. Usikkerheten ligger i det ukjente. Det å ikke vite. Det eneste vi vet er at katastrofe-uret tikker ustoppelig. At det vil skje noe en gang i fremtiden. Vi vet bare ikke hvor det skjer eller når det skjer. Her ligger usikkerheten. Angsten som er så vond å hanskes med. Er det vanskelig å forstå?

Tryggheten i omgivelsene har vært en selvskreven frihet i denne lille bygda så langt. Men dette er altså nå en frihet som føles truet på vegne av barna. Begrunnet eller ubegrunnet, det spiller egentlig ingen rolle. De som har økonomi til det velger å flytte, og når et så lite samfunn som vårt mister denne lokale verdien som barnefamiliene representerer så er det svært alvorlig for bygdefolket som tross alt lever sine liv her på permanent basis. At UDI ikke ser, eller ikke vil se sitt ansvar i denne sammenhengen er for oss som bor her både urovekkende og uforståelig. Dette er for oss meget seriøse problemstillinger. Det er en stor avmaktsfølelse som melder seg. Man føler at ingen hverken ser eller hører hva man forsøker å formidle. Man roper altså tomt ut i natten, men ingen bryr seg!

Dette handler altså ikke om at bygda ikke vil bidra i den nasjonale dugnaden. Det har Bolkesjø som samfunn allerede gjort. Det handler om når alt tas ut av proporsjoner og nå økes med ytterligere 500 plasser til. Det vi etterlyser er at de 300 kommunene i Norge som så langt ikke har bidratt må komme på banen. Denne fordelingen burde ligge i UDIs vurderinger og være en del av det samfunnsansvaret som følger med i forlengelsen av den makten UDI er tildelt.

Man bør også være klar over at ofte så ligger det en kritisk begrensning hos både meningsbærere og beslutningstagere i forståelsen av hvordan små isolerte samfunn faktisk fungerer. Det er ikke lett å verken se eller forstå behovene til slike små samfunn dersom man som beslutningstager har levd sitt eget liv i kun by-nære samfunnsmodeller. Da gjelder det først og fremst å lytte til dem det gjelder.

Dette burde UDI og vår Statsminister ta innover seg før de uttaler seg bombastisk i media. Og før det eventuelt vekkes så mye harme at det trigger feil folk i befolkningen. Dette er ingen trussel, det er en konklusjon basert på erfaringene fra vårt naboland. Slik vil vi ikke ha det her! Nettopp derfor bør UDI ta innover seg at med makt følger ansvar. Dette ansvaret må de ta seriøst og de bør vise klokelig lederskap raskt. -De er allerede på overtid!

Share this...
Share on Facebook
Facebook
Tweet about this on Twitter
Twitter