Om du er beslutningstager, som politiker eller i forvaltningen forøvrig, så krever det innsikt og klokskap når du skal ta beslutninger som får følger for andre enkeltmennesker, eller avgjørelser som vil berøre hele samfunn.

De aller fleste av oss vokser opp i by-nære miljøer. Vi studerer etterhvert på høyskoler og universiteter i store eller middels-store byer. Vi er vant med velorganiserte samfunnsmodeller der vi har det meste innenfor akseptable avstander. Vi bygger oss en vennekrets og vi dyrker våre interesser. Musikk, film, teater, eller ulike sportsaktiviteter. Vi melder oss inn i klubber som driver med noe vi interesserer oss for og etter hvert deltar vi i våre barns aktiviteter på samme måte. Vi har tilgang på ulike buss-tilbud, tog eller trikk. De aller fleste av oss bor innenfor en radius på 0-5 km fra de viktige tjenestene som politi, brannetat, kommunale kontorer, legevakt, sykehus, NAV, kulturtilbud, butikker og kjøpesentre. Når det gjelder de mellom-menneskelige relasjonene som eksisterer utenfor den nære vennekretsen, så er de ofte hyggelige, av og til kanskje påklistret hyggelige, men de er sjelden nære. De er ofte preget av innlært eller forventet kutyme og høflighet. Som oftest passer hver på seg selv og sitt og er fornøyde med det.

Dette var en grov skisse på en by-nær og moderne samfunnsmodell. Og jo større samfunnet er, jo mer markerte vil parameterne vise seg. Bussene går oftere, sykebilen kommer raskere, forholdet til naboen begrenser seg ytterligere, kanskje bare et lite nikk og et lavmælt hei, eller ikke noe i det hele tatt. Alt blir ofte kjøligere jo større samfunns-modellene er.

Så har vi samfunns-minoritetene i  dette landet. De avsidesliggende bygdene. De som har 10 km eller mer til nærmeste by-messige bebyggelse. Slike samfunn fungerer svært annerledes enn byene. Her virker parameterne motsatt proporsjonalt med modellene over. Jo færre folk des mer samhold, færre busser, lengre tid før nød-etater når frem. Få eller ingen butikker og langt til tjenestetilbudene. Her er ofte få eller ingen organiserte aktiviteter for barn og unge. Slike samfunn er tildels isolerte fra samfunnet forøvrig og litt overlatt til seg selv.

Det er alltid lengre fra byen til bygda, enn motsatt.

Bolkesjø er en slik bygd. Det er fra 20-25 km til Notodden og kommune-sentret. Det er like langt som det er til Kongsberg for Notoddens innbyggere. Det er skog og øde strekning hele veien mellom Notodden og Bolkesjø. Man merker at man kommer ut på landet. Det er ingen infrastruktur som bensinstasjon eller butikk. Har man glemt å kjøpe med brød, ja så blir det ikke noe brød før dagen etter. Folkene her bor og lever grisgrendt. På gårder og i spredte hus. Det er primært to kjerner i bygda, Bolkesjø og Helleberg-grenda. Bolkesjø med sine 40 innbyggere og Helleberg med sine 60. Det er 4 km mellom disse to klyngene av beboelse. Vi har eget skytterlag. Det er bygdas eneste forening og den har ansvaret for alt samhold i bygda. Skytterlaget arrangerer juletrefest med nisse og gang rundt juletreet, de arrangerer blomsterauksjoner og quiz-kvelder for barn og voksne. De har en egen hobby-klubb for damene i bygda hver tirsdag. De lager naturstier og grill-aftener, og de arrangerer opplæring i bruk av våpen for jegere og aktive skyttere tilknyttet det frivillige skyttervesenet. Bygda har også et eget «trivselstilsyn» – et par ildsjeler som organiserer felles busstransport til ulike arrangementer i byen, bedriftsbesøk med omvisning, teaterturer til Oslo, og alkoholfrie konserter på skytterhuset for alle. Men her brøytes ofte ikke gårdsveiene før på ettermiddagen, her strøs det sjeldent før noen ringer og gatelysene består av 3-4 stolper i og rundt krysset mellom fylkesvegen og riksvei 34 til Rjukan. Vi har ingen offentlige bygg. Det siste kommunen hadde her oppe var den gamle skolen, den er solgt for mange år siden. Helleberg har fått fiber, Bolkesjø står for tur. Vi har fortsatt «edge-nett», ikke engang 3G, på mobilnettet. Vi er nedprioritert på alle fronter. Vi er for få og er derfor ikke lønnsomme. Men vi er så få at alle kjenner alle. Ikke på et nikk når vi møtes, nei vi gir et kakk i døra i det vi stiger inn til folk. Vi er venner, slik som den nære vennekretsen fungerer i byen. Når det skjer noe med noen så er vi der å stiller opp som pårørende. Vi har bare hverandre. Det er ikke mange barnefamilier her, men noen ytterst få er det, og heldigvis så vil ofte de som har vokst opp her komme tilbake. De ser fordelene med dette fellesskapet, i alle fall så langt.

Slike samfunn som dette er svært annerledes organisert enn by-nære samfunn og det er vanskelig å forstå kulturen i slike samfunnsmodeller dersom man aldri har vært en del av en slik løsning. Her ligger det en problemstilling når beslutningstagere som ikke har inngående kunnskap om slike kulturer skal ta beslutninger på vegne av slike små samfunn. Det er meget lett og tenke tanker basert på ens egne preferanser av tjeneste-tilgjengelighet, kultur og infrastruktur.

En typisk avgjørelse er når sentrale direktører eller prosjektledere i UDI tar avgjørelser basert på kommunenivå. De ser en kommune med 12599 innbyggere og plasserer så noen mottak som tilsammen utgjør 930 flyktninger. Det er ca 7,5 prosent av innbyggertallet. Det må kommunen tåle. Det de ikke ser er at 680 av disse 930 plassene er plassert på Bolkesjø. En bygd med 40 innbyggere som da får sin egen befolkning øket med 1700 prosent. Den by-nære bebyggelsen tar de resterende 250. Det utgjør med byens ca 7000 innbyggere 3,6 prosent.

Ser dere problemstillingen? Ser dere urimeligheten? Hvordan kan politikere sitte å se på dette og applaudere? Det kan ikke bero på annet enn en kunnskapsbrist!