Nå er det viktig å balansere debatten

Det har de siste dager foregått ulike debatter lokalt på Notodden der enkeltpersoner har ytret seg i svært kritiske vendinger i forbindelse med opprettelsen av et nytt asyl-mottak på Bolkesjø. Ytterliggående kommentarer er ikke greit og innbyggerne på Bolkesjø tar klar avstand fra dette.

Vi vil også understreke at fra bygdefolkets side er det ikke forekommet ytringer som truer hverken folk eller bygninger i denne forbindelse. Vi setter pris på at kjente og ukjente viser sympati med saken vår, men vi vil anmode alle om at den støtten som vises ikke rettes mot hverken flyktninger eller infrastruktur brukt i arbeidet med å huse asylsøkere. Det er først og fremst systemkritikk som er vår agenda, og det er dette vi ønsker støtte på.

De siste som bør berøres av dette er flyktningene selv. De er i en svært vanskelig fase av livet og trenger den støtten og stabiliteten de kan få. Nettopp derfor er et slikt gigantmottak på Bolkesjø en svært lite gjennomtenkt idé.

La oss ta en liten «tenke tank» rundt temaet radikalisering
Radikaliseringen er dessverre økende i Norge om dagen. Dette er selvsagt en uønsket utvikling. Det er de aller fleste av oss enige om. Men hva kommer det av? Hvorfor skjer dette nå?

Jeg vil begrense mine tanker rundt dette til å forsøke å se på vår lokale situasjon. Først av alt, så håper jeg at de ytringene som er notert som langt over streken, er falt i vannvare. Jeg kan forstå at det fra enkelte slenges ut ord og setninger som kommer til litt tilfeldig i kampens hete. Uttrykksformen sier jo likevel noe om enkeltpersoners grunnleggende menneskesyn, men det er likevel ofte langt fra ord til handling i slike ytringer. Det betyr ikke at vi skal godta det, men jeg velger som sagt å tro at det likevel ofte er ren ubetenksomhet som gjør at enkeltpersoner ytrer seg slik.

Når det er sagt, så vil jeg sette søkelyset på både Staten, Kommunen og UDI. For lokalt nå så er det en enkeltsak som har trigget debatten. Det er vedtaket om etablering av et gigantisk mottak på Bolkesjø. Denne avgjørelsen er slik jeg opplever det så ute av proporsjoner at det er åpenbart bare UDI og myndighetene selv som ikke ser urimeligheten i dette.

-Joda, jeg får med meg at enkeltpersoner litt her og der i kommunen syntes dette er en glimrende ide, men jeg møter dette daglig, hele tiden, over alt, og det er en massiv støtte fra så å si alle, der det uttrykkes stor forståelse for innbyggernes frustrasjon og nå i ettertid av kontraktsinngåelsen en stor avmakt-følelse. Dette burde UDI ha tatt mer hensyn til i forkant. De burde ha invitert til dialog med de berørte selv om de selvsagt med stor grad av realisme skjønte at slik dialog ville handle mest om motstand. Dette er jo en del av den profesjonelle hverdagen til UDI, så slike dialogmøter bør jo UDI ha egne skolerte medarbeidere til. De burde ha utarbeidet eget informasjonsmateriell til denne fasen av etableringer. De kunne for eksempel ha egne videoer som de kan vise på dialogmøtene som tar for seg temaer som berører spørsmål som de vet kan være vanskelig for lokalsamfunnene som blir berørt.

Det som har vært en klar forsterkende faktor i denne saken er nettopp følelsen av ikke å bli hørt av de som skal ta avgjørelsen. Pressen har dekket saken vår i alle kanaler, men myndighetene på alle nivåer var tilnærmet fraværende. Ingen ville møte oss til debatt, ingen ville uttale seg, det foregikk noe som vi opplevde som ren tåkelegging og en unnvikenhet som var åpenbar. Det er ikke til å børste under teppet at dette økte vår frustrasjon og avmaktsfølelse i tiden forut for kontraktsinngåelsen. Her er vi ved sakens kjerne!

Denne følelsen av avmakt trigger en radikalisering i tankegodset hos folk flest, men heldigvis for de fleste av oss så er det under kontroll. Men jeg må innrømme at jeg har kjent på følelsen av sinne og avmakt i denne prosessen, og den følelsen er både vond og vanskelig å føle på. Når man står i en slik avmaktsfølelse er det også lettere å radikalisere språket, uten at det nødvendigvis er et tegn på direkte hat eller ønsker utover å legge litt ekstra trykk på saken. Man føler man ikke blir hørt, blir frustrert og språket skjerpes. Det er en svært nærliggende felle å gå i. Slike saker krever enorm balansegang hele veien om man ikke skal bli hengt ut eller få rasist-kortet opp umiddelbart. Dette er en uting i debatten og vanskeliggjør det å si i fra på en ordentlig måte.

Språket i debatten om asylpolitikk har alt for lenge vært definert av ytterste venstre fløy. Vi må heise oss over dette nå, og tolerere at det snakkes i litt friere termer enn hva som har vært tilfelle så langt. Det er når frustrasjon blir holdt inne over tid at den eskalerer. Det er ingen tjent med. Vi har to politiske ytterpunkter som så langt har dominert debatten, mens folkeviljen antageligvis ligger ett sted mellom disse ytterpunktene. Vi skal hjelpe, men alt har en grense, – og den grensesettingen bør vi ha en åpen debatt om uten at noen trenger å føle seg som dårlige verdensborgere av den grunn. Blir denne debatten kneblet oppstår raskt radikalisering fra enkeltindivider.

Som et bidrag til å forsterke frontene lokalt vil jeg igjen nevne Telens rolle gjennom ulike grep de gjør, for eksempel ved å ta et brev jeg sendte til formannskapets medlemmer på deres private e-postadresser å lager en redaksjonell sak av det. Der trekker de ut én spesifikk setning av sin sammenheng og bruker den som overskrift med fete typer. Denne setningen ble av mange oppfattet som en noe unødvendig ytring i denne sammenhengen. -Men slik var aldri den setningen ment. Det var ingen overskrift, det var en billedlig-gjøring av et fremtidsscenario beskrevet som en del av en helhet i teksten i brevet.

Her bidrar etter mitt syn Telen, som er en lokal maktfaktor som avis-monopolist, til å øke aggresjons-nivået i denne saken. Jeg fikk en rekke henvendelser på denne artikkelen, og de aller fleste hadde kun lest overskriften. Telen fremstiller seg selv i det daglige som svært flyktningvennlige og de tar sterk avstand fra radikalisering, men de er likevel ikke selvkritiske i hvordan de velger å vinkle saker. Så lenge middelet helliger målet så er det liksom greit. For det kan ikke herske noen tvil om at dette er agendaen til Jens Marius Hammer, da basert på hans personlige syn på å hjelpe flyktninger som har det vanskelig. De velger da å skape inntrykk av at vår motstand er basert på fremmedfiendtlig argumentasjon gjennom den vinklingen som avisen velger. Her er Telen etter mitt syn med på å bygge opp under konflikt ved valg av overskrift. Dette ble mer Telens verk enn undertegnede sitt, -selv om jeg fikk skylda!

Isolert sett er det selvsagt ikke noe i veien med ett flyktningevennlig syn, Jens Marius. På generelt grunnlag er jeg helt enig med deg. Men jeg ser likevel at det er flere vurderinger som bør gjøres enn bare ensidig å åpne armene. Vår sak er langt fra en vurdering i svart/hvitt. Det er ikke et enten-eller scenario! Det er derfor av avgjørende betydning at UDI som har forvaltningsmakten, også tar forvaltningsansvaret svært høytidelig. Så har ikke vært tilfelle i saken om Bolkesjø Hotell, og da er det legitimt å si i fra og rette skarp systemkritikk. En nyanse det av og til virker som om Telen har oversett.

Lokalt så skal vi heller ikke se bort i fra Kommunens håndtering av saken. Den var lenge under enhver kritikk. Ordføreren ga riktignok signaler til UDI og i media om at dette ville bli vanskelig for alle parter, og ikke minst innbyggerne på Bolkesjø, og at fordelingsansvaret var viktig mellom de norske kommunene. At alle burde bidra, og at UDI var de som burde kvalitetsikre dette. Vi kan vel si i ettertid at hun ble ikke særlig lyttet til.
Det som likevel er det verste i saken rundt kommunens håndtering er at ikke de ulike politiske partiene så rekkevidden i denne saken i tide. Den ble aldri løftet opp på et tidspunkt der det enda var en reel mulighet til påvirkning. Når saken endelig ble satt på dagsorden var det så på tampen for kontraktsinngåelse, at det i rettferdighetens navn var for sent. Dette var jo sågar flertallets syn i formannskapet også, at her behandlet de ikke et ja eller nei, de skulle bli enige om noe som kunne redde stumpene. En uttalelse som skulle stille krav til etableringen, fremfor å si et klart NEI på vegne av innbyggerne.

Jeg er glad for at saken ble satt på dagsorden, bedre sent enn aldri. Men dessverre for oss som blir berørt, og også for kommunen selv, som så langt ikke har hatt mulighet til å faktisk få belyst alle sider ved saken. Det er stor sjangs for at dette vil ende med en nedside for kommuneøkonomien som vi enda ikke har sette konturene av. Borgar Løberg kan fort få seg en alvorlig bakrus, framfor lykkerus. Her kommer utgiftene til å overstige inntektene. Hva med drikkevannskilden på Bolkesjø? Det er det ingen som vil prate om.

Dette er faktorer som påvirker radikaliseringen. Det ligger i sakens natur at det er kun enkeltpersoner som lar seg trekke til det ytterligående, men de som er i denne kategorien trenger impulser eller «triggere» for å slå ut i blomst. Det at det politiske miljøet, uansett om det er Staten, UDI eller kommunen, balanserer feil i disse sakene kan være en utløsende faktor. At de tar avgjørelser som føles og fremstår som over grensen for hva som folket anser som rettferdig eller fornuftig, ja så provoseres folket, og da er det umiddelbart fare for at de få blant disse som er i «flyt-sonen» for ekstreme meninger, våkner til liv.

Det er nettopp dette vi som samfunn må forsøke å unngå. Våre folkevalgte og deres forvaltningsansatte bør skjønne sin egen balansegang. Om ikke de som tar beslutningene har bakkekontakt og lytter til viktige samfunnssignaler så ender vi opp med svenske tilstander. Et kron-eksempel på feilslått solidaritet. Enkelte steder ender det i tilnærmet brogerkrigslignende tilstander. Frankrike er også et annet Europeisk eksempel som det går an å lære noe av. Ikke la oss gjøre de samme feilene som andre har gjort før oss. Vi trenger ikke finne opp hjulet på nytt!

Da gjenstår det vel bare å ønske alle god jul!