Svartmaling til tross, -Ingen robek-fare for Notodden

analyseDet snakkes mye om kommunens disponeringer og budsjett om dagen. Partiene Venstre og Høyre går langt i å svartmale situasjonen med bakgrunn i opprettholdelsen av Tinnesmoen. Når man leser i Telen kan mann fort få inntrykk av at Tinnesmoen skole er roten til alt ondt her i byen. Det er liksom ikke grenser for hva denne kostnaden på 3 mill. påvirker. Den ene dagen er det Kulturskolen som måtte lide, den andre dagen noe helt annet… Men, hva er egentlig realiteten her?

Koalisjonen ved partiene AP, KrF, SP, SV og Rødt, prioriterer budsjettmessig annerledes enn hva opposisjonen ønsker. Det er jo nettopp derfor at det eksisterer to partifløyer. Man tenker forskjellig basert på ulik ideologi. Tankesettet om hva som er viktig for folk flest er noe forskjellig fra den sosialistiske siden til den borgerlige. Det er mye dette som skiller fløyene, der Arbeiderpartiet og Høyre fremstår som de to store aktørene på hver sin side.

Vel, kommunebudsjett er store saker. For Notoddens del så er totalbudsjettet i størrelsesorden 750 mill. Det snakkes om hva som skjer nå med den nye koalisjonen, vil vi ende rett inn på Robek-lista? På enkelte kan det høres slik ut. Selv i lokalavisa kan man oppleve å lese slike bekymringer. Fakta er at budsjettmessig er det ikke gjort  store omrokeringer fra det som var Rådmannens opprinnelige forslag, men noen markante endringer finnes.

  1. Bevilgningen er økt med 4 mill. mer til helse, primært eldreomsorg.
  2. Tinnesmoen Skole består og dette vil koste 3 mill.

Så er spørsmålet, hvordan dekker man dette inn?

Grovt sett så er det to ting som dekker inn disse 7 mill. det er:

  1. Redusert overskudd fra ca 30 mill. til rundt 25 mill. på 2016 budsjettet
  2. Justering av takstgrunnlaget på eiendomsskatten. (gammel takst fra 10 år tilbake vil bli oppjustert med 10% i 2016)

Noen, og spesielt de som støtter en «borgerlig» blå politikk, er på generelt grunnlag i mot skatter og avgifter. Da liker man ikke økt eiendomsskatt. Problemet for kommunene er at med regjeringen Solbergs skattelette til «alle» vil også skatteinngangen fra inntekt og formuebeskatningen gi mindre klingende mynt inn i kommunekassa. Samtidig er det slik at alle offentlige goder og tjenester må betales av fellesskapets midler. Da har vi valget mellom å enten skjære ned på tjenestene, -betale mer selv, -eller styrke beskattningen og gi tjenester til alle gjennom fellesskapets bidrag.

Venstresiden i norsk politikk er av den oppfatning at primærbehov som skole og helsetjenester skal ytes til befolkningen uavhengig av status og betalingsevne. Alle skal være sikret en god og likeverdig behandling, derfor er det mest rettferdig å ta inn slike kostnader gjennom ulike former for beskatning. Selvsagt kan vi trekke lua ned over hode og tenke at vi vil ha mest mulig igjen selv, men stikker vi fingeren i jorden og tenker litt dypere over saken, så er vi alle stort sett veldig glade for den norske velferdsmodellen.

Den sikrer stort sett alle et viss minimum og den har så langt sikret et fornuftig gap mellom rik og fattig, og en solid middelklasse. Vi ser likevel at forskjellene øker i Norge, og denne utviklingen har virkelig satt fart på seg med dagens Blå-Blå regjering, men en sterk og kjøpevillig middeklasse må aldri undervurderes.

Av de som profitterer mest på Høyre-bølgens skattelettelser bør de vite at når landets store «middelklasse» mister kjøpekraft, så er det utforbakke for investorene og fabrikkeierne også. Ingen store økonomier har overlevd over tid rett og slett fordi grådigheten på et tidspunkt tar over, spesielt hos den rikeste andelen av befolkningen.

Når prisene ikke lenger kan stige fort nok, så er det først effektivisering som skal gi mer til eierne, men når alle jobber dobbelt for samme lønn og det blir vanskelig å tyne mer menneskelig effektivitet ut av systemet, så begynner arbeidernes ytelser å reduseres. Lønnsveksten blir lavere enn prisstigningen og kjøpekraften faller i takt med andre opparbeidede goder hos arbeidstagerne. Det gir selvsagt teoretisk bedre margin for eierne, men med svekket kjøpekraft i befolkningen generelt vil det hele kollapse på sikt. Ingen ting vokser inn i himmelen, ei heller økonomiske profitt-modeller.

Mye henger sammen. En sterk fagbevegelse er derfor et viktig samfunns-verktøy for balansen mellom arbeidstakersiden og eiersiden. Når denne balansen forrykkes, den ene eller den andre veien, så blir det ubalanse. Uten justeringer vil dette føre galt avsted. Ikke bare for middelklassen, men for hele økonomien. Ofte går dette i sykluser og det gjentar seg i tilnærmet faste intervaller, og vi klarer ikke engang å lære av historien.

Derfor er jeg for en rettferdig fordeling, derfor mener jeg at ulike skatte -og avgifts-modeller er et greit virkemiddel for rettferdig fordeling. Selvsagt skal noen få være rikere enn andre. Selvsagt skal risiko og innsats telle og belønnes. Det betyr likevel ikke at ikke alle skal være garantert et minimum av levestandard og at landet har gode fangnett for de som av ulike årsaker faller utenfor. Slike felles velferdsgoder skal vi spleise på, -og de som har mest, må bidra mest. Alle må derfor bidra etter evne!

Det er en grunn til at Norge har toppet listene over verdens beste land å bo i, år etter år. La oss verne om dette også i fremtiden.

 

Share this...
Share on Facebook
Facebook
Tweet about this on Twitter
Twitter