Den vanskelige balansegangen

Asyl og innvandringsspørsmålet er en av landets store utfordringer om dagen. Det kommer samtidig med at vi ser oljepriser på 28 dollar fatet og en nedbemanning i norsk oljebransje som leder mange rett ut i arbeidsløshet. Vi skal ikke krisemaksimere landets økonomiske situasjon, for den er det nok ikke noen stor fare for riktig enda. Vi har vært meget fornuftige med bruken av oljepenger gjennom hele gullalderen, og får nå betalt i form av trygghet og sikkerhet for velferdsstaten, -enn så lenge.

Nå skal ikke dette handle om olje, ei heller om økende arbeidsledighet. Det er asyl og innvandringsspørsmålet jeg vil se litt nærmere på i dag. Jeg registrerer at AP-veteran og tidligere stortingsrepresentant Grete Fossum går ut og ber Jonas Gahr Støre begynne å tenke med hjertet. Lokalt ser vi Guro Nyhus Hagen tar kraftig til ordet for vern rundt asylbarna. Telen følger også opp og applauderer Guro på lederplass for dette.

Det er tydelig at Arbeiderpartiet nasjonalt bør sette denne saken på sitt interne sakskart og få en avklaring på hva som skal være partiets offisielle politikk på området. For saken trenger en langt mer nyansert debatt enn hva Fossum og Nyhus Hagen formidler. Dette er nå så krevende for landet at saken fordrer en dyp og ærlig analyse av situasjonen og sist men ikke minst de konsekvensene saken bærer med seg.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ismail og Zarin, fra Kobane – Syria   Foto:Morten Gjerde

 

Som et utgangspunkt så skulle vel alle håpe at vi bare kunne lukke øynene og åpne hjertet. Det kan vi selvsagt også, men vi bør om ikke annet ha en klar formening om hva konsekvensene av en slik politikk vil bli. Hvordan vil det påvirke oss over tid? Personlig tror jeg ikke det er noe stort problem for landet å ta i mot flyktninger, spørsmålet er vel mer om hvor mange vi kan håndtere på en god måte. Denne smertegrensen bør bli tydelig definert.

Norge er i dag forpliktet gjennom en rekke internasjonale avtaler. Vi har selvsagt også et moralsk ansvar sammen med alle andre nasjoner som nå ser krisen som utspiller seg. Dette må som et utgangspunkt være førende i de valg vi tar, men samtidig må vi akseptere at våre ansvarlige myndigheter har et kritisk blikk på situasjonen. For dersom forutsetningene for våre forpliktelser endrer seg dramatisk, så har ethvert lands myndigheter et ansvar for å sette grenser for seg selv. Det finnes derfor en rekke nyanser i en sak som dette og som «hjerterommets» tilhengere ofte nekter å se i øynene. Da kan det raskt utvikle seg en ubalanse i folket i dette spørsmålet, noe som vil kunne eskalere uroen. En eskalering av høyreekstreme krefter vil ingen være tjent med, -aller minst myndighetene!

Guro Nyhus Hagen tok som eksempel sterkt til ordet for å stoppe alle foreslåtte tiltak av begrensende art overfor mindreårige flyktninger som kommer alene. Mange fine og humanitære tanker fra Guro, ingen tvil om det. Dersom vi går inn i det denne saken handler om så er likevel historien sammensatt. Mange av de enslige mindreårige som kommer er sendt av foreldrene gjennom svært beviste valg. De bruker ungene som et politisk verktøy for selv å få familiegjenforening på et senere tidspunkt. En ensidig og lite kritisk vurdering av hver enkelt av disse barna vil i praksis støtte og motivere flere foreldre til å ta slike ukloke valg på vegne av sine barn. Det oppleves nok fort som hjerterått dersom norske myndigheter returnerer eller gir opphold med begrensninger til disse barna, men konsekvensene av fri-slipp-politikk på dette området vil bare gi ytterligere incitament for foreldre med tilsvarende planer til å fullføre sine absurde ideer. Dette burde ikke norske myndigheter bygge opp under, snarere heller det motsatte.

Norge har så langt hatt noe vi selv har definert som «normal innvandring». Dette har vært på et nivå landet fint har kunnet leve med. Det er selvsagt ikke ensbetydende med at det vil være situasjonen i fremtiden. Her er det viktig at myndighetene følger med og at de setter inn tiltak dersom man ser at dette eskalerer til noe som vil oppleves som uhåndterbart for landet. Vi må ikke glemme at befolkningsmessig er ikke Norge særlig større enn en middels stor by ute i Europa. Under en slik forutsetning kan selvsagt ikke Norge ta på seg å redde hele verden. Ett sted går det selvsagt en grense og debatten bør sette noen rammer for hvor denne grensen skal gå.

Om vi ser på landene rundt oss så ser vi klare tegn på fri-slipp-politikk fra flere. Både Tyskland og Sverige har med bakgrunn i hjerteromspolitikk kommet ut på tynn is. Resultatet er at det oppstår uro i befolkningen der folket begynner å ta skjeen i egne hender. Asylmottak brennes ned med høy frekvens. Begge disse landene har valgt en politisk føring som har inkludert hemmelighold av realitetene knyttet til problemområder ved innvandringen. Når myndighetene (les politiet) bevist skjuler realitetene for omverden så svekkes tilliten til systemet. Jeg vil gå langt i å hevde at vi har et tilsvarende hemmelighold her i Norge. Det er svært lite som kommer ut. Hva er hensikten med det?

Årsaken til hemmeligholdet er for ikke å bygge opp under negative holdninger til innvandrere. Myndighetene velger å dysse ned situasjoner for ikke å uroe nabolagene til mottak og forebygge fremmedhat på generelt grunnlag. Det er selvsagt en mulighet for at dette virker, -i alle fall på kort sikt, men i det lange løp er det neppe noen god løsning. Spesielt ikke om dette plutselig kommer for en dag slik det nylig har skjedd i Sverige. Da ender tilliten til myndighetene raskt på vaklende grunn og det er ikke noe sunnhetstegn for å si det slik.

Om vi skal se med nyanserte øyne på imigrasjons-spørsmålet er det avgjørende å se de reelle forholdene i et større perspektiv. Det er ikke vanskelig å føle sympati med immigrantene. De har alle ofret nok til at vi i vår trygge verden skjønner at de aller fleste mener alvor i sitt ønske om en bedre tilværelse. Like fult er det ofte oversett i debatten at blant de som kommer er det ulike kategorier av immigranter. Jeg skal definere dette slik at vi en gang for alle kan få en oversikt. Det er viktig av den grunn at de ulike typene av asylsøkere vil kreve ulik vurdering av søknaden. Å forstå forskjellen mellom de ulike kategoriene av immigranter vil også nyansere debatten og sikre en større grad av edruelighet.

For å avklare så er en «emigrant» en som forlater sitt land, dette i motsetning til betegnelsen «immigrant» som er en person som kommer til et nytt land med ønske om opphold. Betegnelsen «innvandrer» er å anse for det samme som en «immigrant. «Flyktning» blir du først nå grunnen til at du emigrerer er trusler, fare for eget liv eller forfølgelse. Derfor er bruken av ordet «flyktning» ofte brukt i feil sammenheng i norske medier. Du ser som eksempel skjelden BBC eller CNN bruke ordet «Refugee», de bruker som oftest «immigrants» når de omtaler immigranter. Så lenge man snakker om alle som kommer over grensene våre er det snakk om fellesbetegnelsen «immigranter», det er altså bare noen av disse som er reelle flyktninger. Å kjenne til forskjellene her er å nyansere. Det er mange ulike grunner til den tilstrømmingen av immigranter vi ser nå, samtidig med at mediebilde ofte viser oss bilder av druknede barn og overfylte båter.

Så har vi en gruppe til, -kvoteflyktningene. Dette er flyktninger som blir overført til et tredjeland, f.eks. Norge, gjennom FNs kvotesystem. Tredjeland fordi de normalt er i en flyktningeleir gjerne i et naboland fra der de egentlig hører hjemme. Det er denne typer flyktninger Arbeiderpartiet tok til orde for at Norge skulle ta i mot 10.000 av over en toårs periode i 2015-16, som senere ble vedtatt med et bredt forlik i stortinget med et justert antall på 8.000. Dette har ingen ting med immigranter å gjøre som kommer på egenhånd. De som kommer gjennom denne ordningen er allerede sjekket ut og gitt opphold, og reisen til Norge er planlagt og gjennomført med hjelp fra FN (UNHCR).

De som nå kommer for «egen maskin» til Norge er som sagt først og fremst immigranter. Deres begrunnelser for å reise hit er mange. Noen flykter fra krig og forfølgelse og er derav flyktninger, mens andre søker bare en bedre tilværelse og forblir immigranter. Sistnevnte er bare lei av fattigdom og dårlige kår og søker noe bedre. Enkelte av disse har allerede bodd og jobbet i andre land enn sitt hjemland i en kortere eller lengre periode. For denne gruppen er det ikke snakk om flyktningestatus.

Norge er et attraktivt land, det hersker det ingen tvil om. Det betyr ikke at vi kan ta i mot alle. Norge er et lite land, og dersom vi skal ha mulighet til å gi bistand til de som virkelig trenger det er det viktig å gjøre en grundig selektering på hvem vi kan yte noe til og hvem som bør returneres. Det er i erkjennelsen av dette at kjernen til balansegang i norsk flyktningepolitikk ligger. Om vi skal lykkes med dette så bør kriteriene for immigrantene være opplyst strenge. Ser vi på tallene fra UDI for 2015 som nå foreligger så ser vi at av de totalt 31.145 som kom i fjor, så er bare 10.536 fra Syria. I media og i debatten ellers så indikeres det underforstått at alle som kommer nå er fra Syria, men slik er det ikke. Det er ca 1/3 del som kommer derfra. Går man ytterligere inn i tallene så ser man at av de 31.145 som har kommet i 2015, så er 23.930 menn, mens 7215 er kvinner. altså er omtrent 75% av de som kommer menn. Ser vi på hvor mange som er mindreårige i alderen 11-17 år, så er det registrert 902 jenter, mens det for guttene i samme alders-segment er 5.522. Hva forteller det oss?

I de tilfellene der familiene bevist sender av gårde et barn som sendebud for å sikre tilgang for resten av familien om et bedre liv i fremtiden, så er det gjerne en av guttene i familien som må dra. Dette er kulturelt betinget og det ligger da en overordnet plan bak det hele fra foreldrenes side. Om vi vil signalisere tydelig at det å sende ungene ut på farefulle ferder på vegne av familien, med de belastninger og negative følger dette sannsynligvis vil medføre på et ungt barnesinn, ja så bør det gjenspeiles i vårt reaksjonsmønster. Så her er mitt syn at vi må selvsagt ivareta barna som kommer, men det bør heller sørges for et valg mellom å bli her og bli tatt hånd om alene, eller få hjelp til en sikker og ufarlig retur for gjenforening i hjemlandet. Nå skal jeg være veldig forsiktig med å trekke for raske slutninger på vegne av alle enslige mindreårige som kommer, men det er uansett ingen farbar vei for Norge å medvirke til at uansvarlige foreldre lykkes med en slik politikk der de sender sine barn på ville ferder, for i neste omgang å få «betalt» for innsatsen ved at hele familien får komme etter på lovlig grunnlag. Vi må derfor gi alle en skikkelig individuell vurdering for å sikre at vi behandler disse barna på aller beste måte. At de avgjørelsene vi tar sender signaler til omverden må ikke bli altoverskyggende, men vi må samtidig akseptere at våre myndigheter også tar slike forhold inn i de vurderingene som legges til grunn for de valgene de tar.

Oppsummert betyr bare dette at vi må være klare til å hjelpe, men vi må ikke være naive. Vi må nyansere oss og innse at det ikke er bare ytterste venstre i norsk politikk som skal definere denne debatten. Det er på tide at realitetene ses i øynene. Vi har enda noen få måneder igjen før det kanskje eksploderer igjen. Da er det viktig å være forberedt. Det er kun gode rutiner, klare retningslinjer og et klart hode fra regjeringen som kan bøte på dette. Vi må ha systemer på plass som gir oss handlingsrom til å hjelpe der det trengs, men også som kan sette klare begrensinger ovenfor de som ikke har et krav om å få bli. For i gruppene som ankommer er det både flyktninger og immigranter. Først og fremst er det flyktningene vi har et internasjonalt ansvar ovenfor.

Apropos, internasjonalt ansvar? Vi må hele tiden være beviste på at dersom forutsetningene for de avtalene vi har forpliktet oss til endres dramatisk, så bør det være ethvert lands fordømte plikt å gjøre nye vurderinger. Dette faller selvsagt begge veier. Vi så i 2015 at på et tidspunkt ble hele «dublin-avtalen» tilnærmet en vits. Det var på et tidspunkt ikke mulig, og heller ikke rettferdig, og følge Dublin-avtalens gyldighet. Denne avtalen sier at søknaden om opphold først og fremst skal behandles i det første landet av samarbeidslandene som immigranten ankommer. Det betyr at Italia og Hellas, som ofte er første ankomstland for veldig mange, ville sittet igjen med en helt urimelig mengde av de som ankommer. Forutsetningene for hele Dublin-avtalen ble derfor så endret under høstens immigrant-rush at medlemslandene måtte se mellom fingrene på sin egen rettmessige mulighet til å sende de fleste tilbake til enten Hellas eller Italia. Slik må vi handle også når det gjelder andre internasjonale forpliktelser. Om vi ser at vi ikke lenger makter å innfri, så må vi med bakgrunn i betydelig endrede forutsetninger sette foten ned.

Vi skal selvsagt hjelpe, men ikke over evne. Det er det beste for landet og det er det beste for de vi faktisk tar i mot. Ikke la dette komme ut av kontroll. Da ender vi opp med de samme problemene vi ser i Sverige om dagen. Der har myndighetene langt på vei mistet kontrollen over situasjonen.

Vi må heller ikke lukke øynene for den hemningsløse mafiavirksomheten som foregår i kystområdene mellom Afrika og Europa, der desperate folk betaler store summer for drømmen om et bedre liv. Det er ikke denne trafikken vi skal støtte ved å gi signaler om at her er grensen åpen. Ei heller er det gitt at det er de med økonomiske muligheter til å betale for slik hjelp, som vi i første omgang burde ta i mot. Derfor er det slik jeg ser det langt mer humant og ta inn kvoteflyktninger via FN og heller gi disse et reelt alternativ for fremtiden.

Først av alt bør vi nå gi rom for en saklig og god debatt her hjemme uten at enhver kritisk røst skal få «rasist-kortet» trykket opp mot ansiktet. Det er hverken ytterste venstre eller ytterste høyre som bør være premissleverandør for denne debatten. Norge er tjent med å ta folkets tanker om dette på alvor.

Første bud for en balansert politikk på området er at myndighetene kvalitetsikrer en jevn fordeling av innsatsen over det ganske land og en kvalitetsikring fra myndighetene (UDI) i forhold til at alle må bidra, -men etter evne!