Det har Listhaug helt rett i. Det er en forutsetning for opprettholdelsen av kontroll, både nasjonalt og internasjonalt, at fordelingen av immigranter i Europa må organiseres ut i fra en felles plattform. Immigrantene må fordeles etter en balansert og tilpasset politikk der alle landene innenfor Schengen-samarbeidet må fordele ansvaret seg i mellom i forhold til befolkningsstørrelse.

Det sier seg selv at Norge ikke kan ta i mot det samme antallet som Tyskland, og det sier seg selv at Hellas ikke kan stå alene om den belastningen dette landet nå lider under. Her må vi bidra økonomisk til å få på plass gode løsninger for de landene som utgjør Europas yttergrenser mot sør og øst. De kan ikke stå i dette alene. Bidra etter evne, må være det europeiske grunnprinsippet og dette må vi løse og kontrollere i fellesskap.

FNs Flyktningekonvensjon av 1951/1967
Norge med sine ca. 5. mill. innbyggere må også bidra, både her hjemme og ute, men vi må ikke slippe dette løs på en måte som gjør at vi mister kontrollen. Våre og andre lands internasjonale forpliktelser er forankret i FNs flyktningekonvensjon av 1951 og senere tilleggskonvensjon av 1967. Dette er to konvensjoner der den eldste og den grunnleggende avtalen nå er 65 år gammel og tillegget, som åpner grensebegrensningen i avtalen, er 49 år gammel. Disse avtalene er tuftet på et helt annerledes verdensbilde enn det vi ser utvikler seg nå. Da er det viktig å se på dette med nye øyne og en tilpasset politikk til slik verdensbilde er i dag. Den første avtalen ga alle rett til å søke asyl dersom de flyktet fra noe som truet dem på livet, men den avtalen gjaldt kun for Europa og forutsetningen som lå til grunn for avtalen var at de som flyktet skulle ha rett til å søke asyl i et av nabolandene fra det landet de flyktet fra. I 1967 ble intensjonen om grensene fjernet gjennom en tilleggskonvensjon, og FNs flyktningekonvensjon ble tilpasset et økende globalt mønster. Dette er nå 49 år siden. Mye har endret seg. Ikke minst i måten vi reiser på. Den elektroniske informasjonsflyten er lysår fra der teknologien stod i 1967. Nå oppfattes de minste signaler på godt og vondt fra den ene siden av jorda til den andre på få sekunder. Selv i de fattigste land i verden så har alle en mobiltelefon. De har selvsagt også tilgang på Internett og denne tilgangen på informasjonsflyt endrer måten vi tenker på og hvilke impulser vi tar inn. Dette gjør at tiden er inne for å revidere hele flyktningekonvensjonen. Norge kan ikke ta på seg ansvaret for å gi alle som ønsker det et nytt og bedre liv. Vi er faktisk blant de landene i Europa som tok i mot flest i forhold til innbyggertall i 2015. Et land som Norge, som ikke har større befolkning enn en middels stor by ute i Europa, har selvsagt en grense for hvor mange vi kan ta i mot før det gir svært uønskede ringvirkninger for landet. Denne smertegrensen er fortsatt langt unna, men myndighetene må uansett definere hvor den går, og det bør de gjøre nå. Dette for å sikre forutsigbarhet og kontroll med situasjonen.

Vi har kapasitet til å hjelpe
Jeg er ikke blant de som mener at vi skal stenge grensene. Vi kan ta i mot mange som trenger vår hjelp. Det er plass og vi har økonomi. Innvandringsandelen i Norge er ikke et problem så langt i vår nasjons historie. I dag utgjør innvandrere og deres norskfødte barn ca 16% av befolkningen. Dette er marginalt og vi vet også at de aller fleste av våre nye landsmenn er gode lovlydige og arbeidsomme folk som ønsker å bidra, noe de også gjør i de fleste tilfeller. Mange har en lei tendens i dette landet til å hetse alle med utenlandsk opprinnelse som kriminelle og tillegge alle muslimer et potensielt terroriststempel. Dette er direkte feil, det er diskriminerende og det skader saken. Slike holdninger bidrar til at debatten blir unyansert. Personlig mener jeg at vi må finne middelveiene både i debatten og i den situasjonen som landet nå står i. Dette er ikke enkelt, men det må være myndighetens jobb å balansere dette slik at vi bidrar humanitært samtidig med at vi holder kontroll og ikke tar inn mer enn vi kan betjene. Igjen, Norge er et lite land i Europas ytterste yttergrense. Norge i forholdet til Europa har mye til felles med Bolkesjø i forhold til kommunen og nasjonen. Det er mange paralleller i den krevende internasjonale tenkningen og den tenkningen vi har stått i gjennom vår lokale sak, -Bolkesjø-saken. Fellesnevnerne er slående.

Listhaugs tanker for Europa må også gjelde vår nasjonale fordeling
Så til Listhaugs siste utspill om å fordele fornuftig og rettferdig i hele Schengen-området. Det innebærer at alle land, også de statene som i dag ikke bidrar, må ta sin skjerv i fremtiden. Jeg vil trekke den samme argumentasjonen inn her hjemme. Når vi tar i mot her i landet må vi som nasjon følge den samme fordelingspolitikken nasjonalt, som Listhaug nå forventer internasjonalt. Alle norske kommuner må bidra og det må være UDI sin oppgave og ivareta en slik rettferdig fordeling. Dette må ligge i forvaltningsansvaret til UDI. Dette er i dag fraværende og fordelingen svært skjev. Med de prognosene for økte immigrasjon som foreligger nå så ser vi helt andre tall enn vi noen gang har sette siden 2. verdenskrig. Da blir dette fordelingsprinsippet svært viktig for å opprettholde en nasjonal motivasjon for oppgaven og at ingen føler seg fullstendig overkjørt av myndighetene. Slik vi for eksempel i disse dager ser på Bolkesjø.  Når myndighetenes politikk fører til avmakt hos folket, i generell betydning, så er ting i ferd med å komme ut av kontroll. Det vil føre med seg en radikalisering i samfunnet som de aller fleste hverken ønsker eller er tjent med. Aller minst myndighetene.

Vi må unngå svenske tilstander
Etter mitt personlige syn bør vi vise både raushet og hjerterom, men samtidig tilpasse oss et nivå som landet klarer å håndtere uten at vi setter landets egne grunnleggende behov i fare. Det vil gagne de som kommer hit og som trenger oss, og det vil gagne oss selv inn i fremtiden. Vi må lære av Sverige, der de slapp alt ut av kontroll for få år siden. Noe svenskene i dag angrer bitter på. Immigrasjons-situasjonen er nå tilnærmet ute av kontroll og det smerter flere enn bare regjeringen. Alle, også innvandrerne selv, sliter i Sverige i dag. Det svenske samfunnet er rett og slett ute av kontroll slik det nå utvikler seg i Sverige.

Kvalitetshjelp fremfor kvantitetshjelp
Vi må slik jeg ser det nå virkelig appellere til fornuften, og vi må se hver enkelt som kommer. Noen trenger oss virkelig og de må vi ta vare på, mens andre søker lykken og må nesten finne den ett annet sted. For hver lykkejeger som kommer inn bruker vi opp en mulighet som kunne vært gitt noen som virkelig trenger det. -Og til sist, alle vi tar i mot må få ett verdig botilbud, et hjelpeapparat som kan legge til rette for en god start og et regelverk som gjør det mulig for dem å bidra med det de har og kan. Start integreringen så raskt som mulig, passivitet i mottak over år er ingen tjent med. Hverken nasjonen eller dem det gjelder.