Hva skjedde med bautaen i norsk venstre-politikk?

Vi har lagt bak oss nok et stortingsvalg, men hva skjedde? Om det finnes noe som kan kalles «politisk mageplask» så må det være det Arbeiderpartiet opplevde under valget denne høsten. Partiet tok valgnederlaget seriøst og gikk hurtig ut og ba om tilbakemeldinger fra medlemmene. Men hva var det som gikk galt?

Det er nok ikke én enkelt årsak til at partiet mistet nesten 10% oppslutning i løpet av noen få måneder denne høsten, det er nok heller summen av mange ting. Nå er riktignok fallet langt mindre om vi ser det i relasjon til forrige stortingsvalg (2013), måler vi mot det er resultatet bare 3,5% ned, men valget i 2013 ble også regnet som et svært svakt valg for Arbeiderpartiet. Personlig har jeg noen tanker rundt dette og de skal jeg dele i denne artikkelen.

Sosialistisk tilbakegang i hele Europa
Før jeg går til kjernen av hva jeg har på hjertet så bør vi ha den generelle politiske utviklingen i Europa de siste årene i bakhodet. De sosialistiske partiene har på generelt grunnlag slitt med oppslutningen, da til fordel for markante høyrepopulistiske alternativer. Vi har sett konturene av dette her i landet også, jeg tenker da på de siste års fremgang for FrP. Det er ikke mange årene siden at det var utenkelig at FrP skulle sitte i en norsk regjering. Så en slik allmenn tilbakegang for venstresiden kan man jo vektlegge som en faktor, men for Arbeiderpartiet denne høsten er det neppe hovedgrunnen.

Personlig tror jeg at velgerflukten til Arbeiderpartiet denne høsten hovedsaklig bunner i to forhold. Partiets politiske profil og troverdigheten til de som leder partiet.

Om vi ser på valgkampen isolert sett så ble det brukt mye energi på å snakke om hva galt de andre partiene gjør, fremfor å kommunisere egen politikk. Dette var nok en strategisk feilslutning. Dette resulterte i at partiets egne kjernesaker ble under-kommunisert til fordel for å krangle om hva som ikke var gjort. Partiet fremsto derfor ofte litt sutrete i media. Det er lite sympatisk og appellerer sjeldent, selv om det siste ikke nødvendigvis trenger å anses som noen hovedproblemstilling.

Negativ spiral over tid
For det partiet sliter aller mest med har utviklet seg over tid og det er grunnleggende. Arbeiderpartiet har sakte men sikkert, gjennom mange år, beveget seg politisk mot høyresiden i norsk politikk. De fremstår derfor i dag som et slags «Høyre-Light». Det er åpenbare grunner til dette. Arbeiderpartiet har to fløyer internt i partiet, en høyredominert fløy og en venstredominert fløy. Partiet er derfor ofte splittet internt i de politiske veivalgene. Dette påvirker partiets evne til å holde en stø venstre-politisk kurs, for det er snart ikke mer igjen av det gamle venstreorienterte AP. Anser man seg som sosialist og venstreorientert så er ikke lenger Arbeiderpartiet nødvendigvis et soleklart opplagt valg. Er man konservativ og føler seg hjemme i det blå politiske landskapet, ja så er heller ikke Arbeiderpartiet noe typisk førstevalg. Da går man jo gjerne rett til Høyre eller FrP.

Den utydeligheten som ligger i dette viser at partiets høyredreining har bragt partiet inn i et politisk vakuum mellom venstre og høyre fløy i norsk politikk. Dette tror jeg er hovedårsaken til at partiet nå sliter med oppslutningen. De faller rett og slett mellom to stoler og fremstår hverken som fugl eller fisk.

På toppen av det hele har partiet en partileder som er mangemillionær og som til stadighet blir satt litt i politisk klemme fordi hans personlige penge-forvaltere ikke har tatt inn over seg rollen til han de forvalter pengene for. At han er rik skal selvsagt ikke i seg selv være et bærende argument mot han, men det gjør det selvfølgelig vanskeligere for han å ha troverdighet på at han faktisk forstår vanlige folks hverdagsproblemer. Selvsagt hevder han at han skjønner dette dersom noen stiller spørsmålet, men gjør han virkelig det? Det er faktisk et betimelig spørsmål.

Partiet har også en «prins» som til tider kan virke som om han er villig til å sette egen fremgang fremfor partiets ve og vel, noe som heller ikke inviterer til troverdighet som en ledende skikkelse for arbeiderklassen.

Jeg tror altså at mye av problemet bunner i disse to grunnleggende problemstillingene. Partiledelsen lever i en «verden» som gjør det vanskelig å ha den nødvendige innsikten som kreves for faktisk å forstå vanlige folks problemer. De har for lengst fjernet seg fra det livet de fleste fra arbeiderklassen lever.  Derfor sliter partiet med den politiske troverdigheten.

Mangelen på politisk troverdighet kombinert med en tilnærmet fargeløs partipolitikk er etter mitt syn hovedgrunnen til at oppslutningen har falt dramatisk. Folk sier nå i fra på sin måte. Tar man ikke disse signalene på alvor, -ja så rakner det.

Politikk er blitt til et kalkulert spill 
Slik de aller fleste topp-politikerne fremstår i dag så virker det som om de lever fullstendig i sin egen boble. Enhver tale er innstudert og tilpasset. De fleste av dem er omringet av rådgivere og kommunikasjonseksperter som koster millioner av kroner i året. Denne høsten har flere av de største partiene også kommet opp med noen nye ansikter. Vi kan se konturene av neste generasjon politikere som er tatt inn i varmen. De blir, sikkert som en form for skolering, tildelt små oppdrag i media, f.eks som saksdebattanter i Dagsnytt 18. Men hva møter oss fra disse nykommerne utover at vi stifter bekjentskap med litt nye navn? Jo, de fremstår som kopier av sine litt mer drevne partifeller. De kler seg likt, de oppfører seg likt, de bruker de samme innøvde frasene og de «svinser rundt grøten» som alle de andre. Dette lover ikke bra! Det er rett og slett blitt et fag og de aller fleste av dem har ikke annen arbeidserfaring. De har aldri gjort annet enn å prate politikk. Ofte rekrutteres de rett fra partienes ungdomsorganisasjoner direkte inn i stor-politikken.

Når hørte vi sist en politiker som virkelig taler med ekte engasjement? Når stod det sist noen på Stortingets talerstol og holdt et flammende innlegg rett fra hjertet? En tale som virkelig vitner om at de faktisk både tror og mener det de står opp for. Det skjer ikke lenger! Alt er kalkulert til fingerspissene. De kaller det politisk håndverk, men det er på mange måter bare et spill for galleriet i den hensikt å ivareta seg selv og egen makt.

Dette gjelder selvsagt de fleste politikere av i dag, men for Arbeiderpartiet kan det være avgjørende og bryte denne trenden. Rett og slett fordi dagens kalkulerte spill bryter med partiets lange tradisjoner med å være en klar og sterk røst som slår i bordet og stiller krav fra hjertet på vegne av arbeiderklassen og folk med ulike lyter og plager som hindrer de fra arbeid. Det var dette som markerte partiet i hele etterkrigstiden og helt frem til rundt tusenårsskiftet. Men vi har kanskje ikke slike verdier å kjempe for lenger? Middelklassen i Norge er jo nå tilnærmet som en overklasse å regne. Vi har på mange måter glemt hva det vil si å måtte «snu på krona».  -Men det er fortsatt mange som ikke har mer enn til et eksistensminimum i dette landet. Det er mange vanlige folk som ikke får ta del i de store lønnsøkningene hvert år og det er fortsatt mange som trenger at noen står opp for dem der avgjørelsene tas. AP har mistet den reelle kontakten med disse menneskene, derfor snur mange av dem nå ryggen til.

AP fremstår ikke lenger som et solid venstreparti. Det er blitt et parti uten særlig brodd og med en plass alt for langt mot høyre i det politiske landskapet. Høyrekreftene i partiet har åpenbart vunnet den internpolitiske kampen og partiet fremstår derfor som litt fargeløst og fattig i et venstre-politisk bilde. Om ikke partiet klarer å definere seg selv i spørsmålet om hvem de er til for så vil nedgangen bare eskalere.

Endringer i det politiske landskapet
Vel, når det er sagt så skal det jo erkjennes at det er ikke bare Arbeiderpartiet som har dreiet egen politikk mot høyre. Hele det politiske landskapet er endret i den retningen. Det betyr at ytterste Høyre nå er lengre mot høyre enn noen gang tidligere. Det betyr også at Rødt, på andre enden av skalaen, nå på mange måter fremstår som et klart alternativ til et nytt venstreparti for vanlige folk i gata. Riktignok sliter de fortsatt med noen gamle myter, jeg tenker da på «kommuniststemplet» som mange ikke klarer å se forbi. Men i realiteten er det jo ikke noe igjen av dette i dagens politikk. Rødt har virkelig fornyet seg de siste 10 årene og fremstår i dag som et moderne alternativ på venstresiden. Og i tiden som kommer, med et mer synlig Rødt på Stortinget, tror jeg virkelig at Rødt kan vinne politiske seire og gjennom det representere ett tydelig alternativ til den delen av Arbeiderpartiet som føler de kjemper for å trekke partiet mot venstre, men som alt for ofte føler de hverken blir sett eller hørt av partiledelsen.

Så mitt råd til grasrota i AP er å ta tilbake partiet ved å dreie fremtidens politiske standpunkt litt mer mot venstre. Norge mangler et solid og stort venstreparti. La Høyre ta seg av høyrepolitikk. Om Arbeiderpartiet fortsetter på samme kurs som nå, vil de om ikke lenge kollidere med partiet Høyre. Da kan de like gjerne bytte partifargen fra rødt til lyseblått og mange vil forlate partiet til fordel for andre grupperinger på venstresiden. I forlengelsen av dette så er det selvsagt lov å spørre seg om det er venstre eller -høyresiden av Arbeiderpartiet som utgjør tyngden i partiet, noe som selvsagt er viktig for hva som eventuelt ville blitt resultatet av en eventuell dreining av partiets politikk. Dette blir i så fall litt «høna og egget» diskusjon. Jeg tror faktisk at den høyredominerte siden av partiet er størst i dag, det er vel nettopp derfor politikken blir som den blir, men det blir ikke mer riktig av den grunn. Vi snakker tross alt om arbeidernes parti, gjør vi ikke?

Politisk adel
Det er ingen hemmelighet at undertegnede er aktivt med i Arbeiderpartiet. Slik sett er denne artikkelen på mange måter et oppgjør med mine egne. Jeg gjør det fordi jeg ikke lenger tror på det politiske spillet som spilles. Det har gått for langt og det er for mange som kun er opptatt av sin egen navle, mer enn å være der for de som har valgt dem. I skyggen av landets ufattelige rikdom har vi fostret opp en egen adel av politikere som forfordeler og sørger for seg og sine. Dagens egosentriske væremåte er et sykdomstegn og kapitalismen som ideologi er ikke lenger et system for fremtiden. Vi må tenke nytt! Ikke bare i Norge, men i hele verden. Ressursene må fordeles på en bedre måte.

Den såkalte nordiske modellen, der avstanden mellom fattig og rik holdes på et minimum er på mange måter en suksesshistorie, men den er under konstant press og den svekkes stadig ytterligere. Nå bør vi styrke disse mekanismene fremfor å svekke dem og det skjer ikke gjennom store skattelette til de som har mer enn nok fra før!

Fortsatt Norges største parti
Arbeiderpartiet har en stor styrke, -de er fortsatt Norges største parti. Men nå er denne ledelsen marginal sett i forholdet til Høyre. Jeg tror dessverre at Arbeiderpartiets store oppslutning til en hvis grad hviler på én generasjon velgere. De som har fått Arbeiderpartiet inn med morsmelka. De representerer en svært lojal velgermasse. Men de vil bli markant færre i løpet av få år og dette vil bare bli mer krevende med tiden. Dette bør møtes med gjennomtenkte tiltak om man skal klare å opprettholde en solid posisjon som Norges største politiske parti. Jeg tror det vil være en stor feil om man overser denne x-faktoren.

Terning 6 til Moxnes sin åpningstale
Som et hederlig unntak hva gode taler fra Stortingets talerstol angår vil jeg trekke frem åpningstalen til Bjørnar Moxnes nå nylig. Den var «spot on» og berørte mye av det Arbeiderpartiet burde tatt inn over seg. Slik skal det gjøres Moxnes. Jeg ruller 6 på terningen for den talen. Han går utenpå de fleste som taler i den salen om dagen og det skal bli interessant å følge utviklingen fremover.

 

Norge trenger flere politikere som Moxnes. Arbeiderpartiet også, -om de virkelig ønsker å vinne valg igjen!

 

PS! Du kan se og høre talen til Moxnes ved å klikke på linken i teksten over.