Vel, dette handler først og fremst om selvråderett over norsk energi også i fremtiden. Vi er i en særstilling i Norge fordi vi har en del kraftkrevende industri som i dag overlever fordi vi har kontroll og evne til å gi subsidier gjennom gunstig kraftleveranse. Om våre kraftpriser skal utlignes med «EU-priser», noe som vil være en forutsetning dersom vi sier ja til ACER, så vil norske strømpriser stige betraktelig i tiden som kommer. EUs energidirektiv vil heller ikke akseptere at norske bedrifter skal ha særfordeler i form av billig subsidiert kraft. Hele EUs system er bygget på like konkurransevilkår og fri flyt av varer og tjenester. Så også EUs energidirektiv.
I dag har Norge noen få utenlandskabler, men langt fra nok overføringskapasitet til at det kan kalles fri flyt. Det er godt for strømprisene i Norge. Om vi blir med i EUs energiunion og underlegger oss ACER, så vil EU/ACER kunne pålegge oss å bygge flere overføringslinjer mot EU for å sikre en fullverdig fri flyt av energi. Dette vil medføre at norske kraftselskaper selvsagt vil selge norsk energi der de får best betalt til enhver tid og vi vet at strømprisene ute i europa er langt høyere enn våre egne pr. i dag.
Så for å sikre norsk suverenitet på dette feltet så må vi si nei til norsk deltagelse i EUs nye energipakke. Da, og kun da, kan vi fortsatt bruke subsidiert energi som politisk virkemiddel for å holde kraftkrevende industri levende og til en hvis grad dempe strømprisene ut til vanlige forbrukere. I alle fall holde de noe lavere enn EU’s generelle nivå, som for oss oppleves som svært kostbart.
Arbeiderpartiet, som virker til å komme på vippen i dette spørsmålet, har stilt 7 krav til regjeringen Solberg som de mener må innfris for at AP skal si ja. Men er dette hele sannheten? Jeg tror ikke det. Slik jeg opplever dette så er toppledelsen i AP veldig EU-vennlige. Det har de vært helt siden 90-tallet og de har på mange måter vært en støttespiller i å la seg innlemmer mer og mer under EUs lovverk, skjult gjennom EØS avtalen. Om vi ser på utviklingen av EØS avtalen siden den ble innført og til nå, ja så ser den svært annerledes ut i dag enn den gjorde når den ble signert. Norge er underveis pålagt mer og mer av EUs politikk og lovverk fordi vi er forpliktet gjennom EØS-avtalens §1 og §2. Vi er på sett og vis i dag en slags EU-medlem, men tilnærmet uten rettigheter. Slik sett har vi derfor ingen garanti for at disse 7 punktene har noen som helst relevans for fremtiden under en EU-styrt energipolitikk.
Disse 7 punktene var noe som kom opp fordi AP sentralt begynte å føle trykket fra grasrota i partiet, så de måtte møte med noe. Da kom disse 7 punktene opp som en form for beroligelse til «folket». Antageligvis har de null verdi som fremtidige garantier. Spesielt om det er Regjeringen Solberg som skal innfri disse 7 punktene. Da er det i praksis ingen i EUs energibyrå som er bundet av dette, hverken på kort eller lang sikt. Om disse 7 punktene skal ha relevans så må i det minste EU selv signere på disse 7 punktene. Ikke regjeringen Solberg.
Det som er pussig er at AP, når de nå først skulle møte grasrota i partiet i denne saken, ikke ville inkludere det sterkeste punktet av dem alle. Nemelig at grunnlovens paragraf 115 må legges til grunn. Den sier at om det skal vedtas suverenitetsavståelse, altså at det skal vedtas å gi bort suveren styringsrett, så krever det votering i tråd med §115. Den krever 3/4 flertall. Men det turte de selvsagt ikke å ta med, for det hadde vært det samme som å si nei. Ergo, de vil helst si ja, men de er i en meget presset situasjon fra sine egne.
Dette presset bør vi opprettholde, for dette vil ikke det norske folk. Hvem sier frivillig ja til en mangedobling av strømprisene til norske husholdninger og samtidig en fjerning av mulighetene for å gi gunstige kraftprisavtaler som i dag sikrer hundrevis, for ikke å si kanskje tusenvis av norske distrikts-arbeidsplasser?
Ikke jeg i alle fall…
Fornuftige artikler om dette:
http://www.klassekampen.no/article/20180217/ARTICLE/180219954