Den siste tiden, faktisk helt siden valget i september, har det vært en politisk urolig tid for Arbeiderpartiet. Først valgnederlaget, så kom «me too»-kampanjen og røsket litt i ledelsen, og så har det ikke mer enn så vidt lagt seg så kommer det en opprivende og polariserende debatt etter Listhaugs usmakelige utspill.

Vel, den saken laget en ukes unntakstilstand på stortinget og endte jo med et fall for justisministeren. Den dro til en hvis grad med seg både partiet FrP og Erna Solberg også, selv om de ble sittende. For det er en samlet sett svekket regjering som fortsetter. Det er et paradoks at en facebook-post kan få så store virkninger at den var på nippet til å felle landets regjering.

Så det var godt at Listhaug skjønte det… til slutt! Personlig tror jeg dette var et kalkulert spill. Regjeringens strategi var å true med kabinettspørsmål i håp om at det ville stanse kravet om misstillit til Listhaug. Om det skulle vise seg å ikke gå, ja så satt jo regjeringen med trumfkortet som ville løse saken på rekordtid.

At Listhaug, Statsministeren og hennes allierte satt i møte bare timer tidligere og var fult inneforstått med at de «liksom» skulle ofre hele regjeringen i sympati med Listhaug er rett og slett for utrolig til å være sant. Her tror jeg de spilte et høyt spill, og trumfkortet, som de viste de hadde, var at om opposisjonen og KrF ikke tok truslene om kabinettspørsmål på alvor, så kunne jo bare Listhaug gjøre som hun gjorde i ente time. Så ville hele kabinettspørsmålet være avverget. Slik ble det også, så at dette ikke var et planlagt scenario må ha vært ett spill for galleriet.

Jeg må innrømme at i frontene på forumer, på facebook og generelt i ulike sosiale sammenhenger både på nett og ute på gata, så har ordbruken og retorikken vært så polarisert at jeg har ikke ønsket å ytre meg noe videre. Jeg forsøkte forsiktig til å begynne med, men innså raskt at å forsøke å argumentere her var nytteløst. Debatten blant fotfolket generelt stod jo i stampe med ytterste venstre mot ytterste høyre. Alt i mellom disse to polene valgte jo stort sett å sitte rolig i båten. For å diskutere med fanatiske folk går ikke. De får man ikke snudd, man får ikke engang gehør for at det må være lov å være uenig. Det oppleves helt fastlåst i den ene eller den andre retningen.

I denne saken var jeg personlig selvsagt enig med venstresiden og KrF. Listhaug gikk for langt og det måtte få konsekvenser.

Et av de argumentene jeg har sett flest ganger er «Hvordan kunne Støre klare å blande inn 22.juli-hendelsen?». Mange fra venstresiden forsøkte å forklare, men det var helt nytteløst. Den forklaringen ville FrP-folket ikke se i øynene. De mente på sin side det var like ille, om ikke verre, at AP trakk frem 22.juli-slutningene enn uttalelsene til Listhaug noen dager tidligere. En uttalelse som de samme folka forøvrig mente representerte sannheten om AP?

Bare for å friske opp hukommelsen vedrørende dette, så hevdet Listhaug at: » AP mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet»… flankert av et sterkt bilde med fremmedkrigere… Nei, hva skal man si?

Mener Arbeiderpartiet virkelig dette, Listhaug? Var dette en god slutning å gå ut med? Er virkelig mitt parti, Arbeiderpartiet, mer opptatt av terroristenes rettigheter enn sikkerheten til det norske samfunnet?

Listhaugs retorikk er basert på at AP sammen med hele venstresiden, Krf og regjeringspartiet Venstre stemte mot et forslag som handlet om svekket rettsikkerhet. Kjernen i saken det ble stemt over var jo om man skulle lempe på kravet til rettergang for å ta fra folk pass og statborgerskap. Vel, så kan man påberope seg at dette bare gjelder en 8-10 fremmedkrigere, men spørsmålet må likevel bli: Hvem skal avgjøre hvem dette gjelder? Hvem av landets statsborgere er det som skal få sin sak avgjort på denne måten, uten en rettsavgjørelse fra en uhildet domstol?

Så denne saken handlet jo mer om landets rettsprinsipp og om man eventuelt skulle senke terskelen for retten til en rettferdig og uhildet rettergang dersom en av landets borgere blir beskyldt for noe. Altså om man ville opprettholde kravet til at det skal være en uhildet domstol som dømmer og ikke påtalemyndigheten selv. Det var det saken handlet om.

Det så faktisk alle partiene på stortinget unntatt de to regjeringspartiene som hadde lagt frem saken. Når Listhaug da umiddelbart konkluderer med at AP, på bakgrunn av dette, må anses å sette terroristenes rettigheter over landets sikkerhet, så er det faktisk en rimelig drøy påstand og den er langt over streken. Dette har selvsagt ingen rot i virkeligheten, -det skjønner Listhaug også.

Men meningsfellene hennes skjønner det åpenbart ikke. De har fått «vann på mølla», akkurat slik Listhaug ønsket det.

Så til 22.juli kortet…

Det var ingen ting i Listhaugs tekst som refererte direkte til 22. juli. Det har mange av FrP-debattantene påpekt og det har de rett i. Nå er det heller ingen som har hevdet at teksten til Listhaug berørte 22.juli-hendelsen direkte. Det som derimot er hevdet, og som er omtalt som 22.juli-kortet i denne sammenhengen, er at Listhaugs uttalelse trigger meningsfeller av Anders Behring Breivik (ABB) til ytterligere forsterket hat mot AP. Vi vet at det var nettopp et slikt tankesett som lå bak ABB sin aksjon den 22.juli for syv år siden.

Det er hevet over tvil at det finnes flere med det samme hatet rettet mot Arbeiderpartiet. Disse kreftene får næring til sine forskrudde forestillinger og føler støtte i sitt tankesett når landets justisminister går ut og sier at AP mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Det er dette som er koblingen til 22.juli. Det handler ikke om selve angrepet på Utøya, det handler om å trigge nye krefter som kan finne på lignende anslag av det vi så i regjeringskvartalet og på Utøya i fremtiden. I denne sammenheng blir altså 22.juli referert til som et eksempel på en mulig konsekvens av å trigge disse kreftene på ytterste høyre fløy. Om man ikke ser dette, selv når man blir det forklart, ja så er det faktisk ganske farlig.

Nå er den saken over, Listhaug mistet jobben og livet går videre, men det var viktig å markere denne saken så sterkt som det til slutt ble. Spørsmålene den uttalelsen reiste var av svært alvorlig karakter og krevde virkelig handling av stortingsflertallet.

Så kommer ACER saken! Her må jeg bare innrømme at jeg er meget skuffet over partiet mitt. Jeg tenker ikke på å melde meg ut. Det motiverer heller til være enda mer med. Stå på barrikadene for å trekke partiet ytterligere mot venstre. Venstresiden i norsk politikk trenger ett sterkt AP. Om AP svekkes, vil vi neppe få et rødt eller rød-grønt alternativ i regjering igjen. Derfor er et solid AP nøkkelen også for de mindre partiene på venstresiden i fremtiden. Men det fordrer at sentrale tillitsvalgte lytter og at de innser at når grasrota i partiet går til aksjon slik de har gjort i ACER saken, så lytter de og tar signalene. Slik det ble nå så er det som om noen få EU-vennlige topper i partiet forteller alle andre at de vet bedre enn oss. -Det provoserer!

Jeg ser likevel at ACER saken på mange måter også handler om grunnleggende ja eller nei til EU. Det kan selvsagt diskuteres om det er riktig å se det i et slikt lys, men for min del så er jeg nok mer enig med SV og Rødt i dette spørmålet. Det handler om at jeg helt grunnleggende ikke tror på unionens fortreffelighet over tid og derav har min tvil rundt at det ikke kan komme ufordelaktige endringer i fremtid.

Når vi ser hva EØS-avtalen har medført av implementering av EUs lovgivning her til lands opp igjennom årene, så er det jo langt ut over det som var forespeilet fra starten av. Vi er jo tilnærmet med i EU nå, bare uten stemmerett. Det klassiske mot-argumentet er jo da, -hva vi skulle gjort uten EØS avtalen?

Vel, handelsavtaler og bilaterale avtaler av ulike slag ville uansett vært mulig å få til. Da hadde vi sluppet så sterke bindinger til andre lands myndigheter og deres suverene lovanvendelser gjennom unions-baserte løsninger. Ren elektrisk kraft, fisk, olje og gass og verdens reneste aluminium ville nok uansett vært attraktivt å få kloa i for våre handelspartnere. For ikke å snakke om vår teknologiske spiss-kompetanse på Kongsberg. Klart vi hadde fått det til også utenfor en EØS-avtale!

For hvilke garantier har vi nå i denne Energimarkedspakken for at det ikke kommer tilsvarende endringer på energisektoren som under EØS-avtalen i fremtiden? Disse lovnadene, som Barth Eide snakker så varmt om tror jeg dessverre ikke på. Det var noe de hostet opp som et svar til grasrotoppgjøret i denne saken. For å liksom vise at de tok det på alvor. Hele hensikten, altså det overordnede målet, med en slik union er jo fra EU sin side at det skal være fri flyt av gass og kraft og at hele EU området skal ha lik tilgang og pris.

Om norske myndigheter, som etter sigende skal ha vetorett for nye kabler eller ikke, velger å ikke bygge flere kabler, -hva da? Ingen skal fortelle meg at ikke presset vil øke fra EU i en slik situasjon. Det forutsettes i denne unionen at det skal bygges så mange kabler, på kryss og tvers, at det er fri flyt mellom alle som er med. Vel, vi får jo håpe da at hele EU tilpasser seg det norske prisnivået og ikke motsatt… -Det er nok svært sannsynlig Barth Eide!

Vel, slaget er tapt i den saken nå. Vi går derfor videre. Men det skal bli svært interesant å følge utviklingen i dette spørsmålet fremover. Og dette skal ikke få hvile. De punktene ledelsen i partiet nå skyver foran seg bør følges med argusøyne. Ikke bare i en måned eller to, nei i mange år fremover. Vi får bare håpe de har vært ærlige nå og at dette faktisk er så bra som de hevder, selv om enkelte av punktene allerede ble omformulert i stortingsvedtaket.

Magefølelsen er ikke god og jeg mener at tiden for å bruke stemmen sin i partisammenheng er viktigere enn på mange år. Nå bør grasrota reise seg og slipe av høyre-dreiningen som partiet har rotet rundt i de siste 10-15 årene. Med en så styrket yttre høyre side som eksisterer nå, så bør AP ta tilbake sine klare venstrestandpunkt.

Norsk politikk trenger ikke et EU-slikkende AP i lyseblå dress som lefler med sentrums-partiene og Høyre. Det vi nå trenger er kvinner og menn med beina på jorda som på ny vil sloss for små klasseskiller og vettuge levekår for alle! Vi må ta arbeiderkampen tilbake og se alvoret før kapitalen har fått oss fanget for godt og vi igjen står med lua i hånda.

Nå må vi stå sammen, -kamerater!