Kronikken er ført i penn av Jon Grøstad, Notodden / …som en oppfølger til artikkelen av 12. juni – «Arbeiderpartiet…»

Det største gode – det minste onde!

Velgernes holdning til partiene kommer til uttrykk gjennom meningsmålinger og valg. Arbeiderpartiet er i hardt vær om dagen, det samme gjelder Krf. Hvorfor blir det slik?

Jeg tror at folk flest både vurderer det de oppfatter som et partis beste sider – det største gode  –men også det som er partiets dårlige sider. Ofte kan konsekvensen av dårlige sider være større og alvorligere enn de fordeler partiets gode sider skulle tilsi. Det kan derfor være slik at det er et mindre onde å stemme på et parti med en politikk man er uenig i, enn å stemme på et parti man i utgangpunktet burde ha vært enig med.

Krf har stilt seg i en slik situasjon. Ved at Krf de siste årene har vært regjeringens garantist for opprivingen av landets kommune- og fylkesstruktur, samtidig som partiet har forlatt de tydelige kristne og bibelske grunnprinsippene det er grunnlagt på, har i realiteten Krf mistet sitt eksistensgrunnlag. At partiet i vippeposisjon i Stortinget kan fremme enkelte fornuftige forslag og ved hjelp av opposisjonen få flertall for det, endrer ikke disse grunnleggende forhold. Dersom det ikke skjer et under i Krf, vil partiet gradvis forvitre helt og blir mer eller mindre borte.

Arbeiderpartiet har satt seg i en lignende situasjon. Partiet har gradvis mistet sin statsbærende pondus, og løper nå på populistisk vis etter MDG og tror at de skal bli populære på det. Videre synes partiet å jakte på popularitet hos spesielle små grupper med særskilte behov og interesser. Langt utover det folk flest er interessert i og opptatt av.  Men konsekvensen av dette er at befolkningen mister grunnleggende tillit til at Arbeiderpartiet kan bygge og drive landet.

I Arbeiderpartiets tillitsmannsapparat er det snart ingen igjen som har industriell troverdighet og som forstår betydningen av å utnytte, utvikle og forvalte landets ressurser. Det er snart bare populister, feminister og klimaideologer som bekler lederposisjoner. Alle andre fryses ut som uønskede fossiler.

Den politiske ledelsen i Arbeiderpartiet er i ferd med å bli en elite som tilsynelatende ikke har noen skrupler mot å sende enhver regning til det norske folk, så lenge det gir politisk kredd fra likesinnede i forhold til rådende politisk ideologi. Fjernt fra folk flest.

Inntil Arbeiderpartiet tar et alvorlig oppgjør med disse ideologiske avsporingene, vil Arbeiderpartiet slite med å gjenvinne nødvendig tillit fra det Norske Folk.

Jon Grøstad

Share this...
Share on Facebook
Facebook
Tweet about this on Twitter
Twitter