Frivilligheten har nå fått sin sjokkbølge. Regjeringen varslet forrige uke at de innfører skatt og arbeidsgiveravgift på fordelene som gis som kompensasjon for frivillig arbeid. Den norske dugnadsånden skal til livs!

Sett fra et kynisk næringslivs-ståsted er kanskje dette isolert sett riktig. Det vil nok i noe større grad enn før sidestille de rene kommersielle aktørene som leier inn all sin arbeidskraft med de frivillige kulturformidlerne som ofte er langt mer basert på bruk av dugnad i gjennomføringen. Rent prinsipielt så er det selvsagt en «inntekt» når man f.eks får et gratispass til favorittfestivalen sin mot å jobbe frivillig 15-20 timer for festivalen. Da har man i praksis «sluppet» å kjøpe et slikt adgangstegn og i så måte mottatt en ytelse.

Men, for det er et stort «MEN» her. Sannheten er at å håndheve dette prinsippet vil begrense eller stoppe en rekke kulturarrangementer landet over. Et alternativ vil være å senke kvaliteten på det kunstneriske innholdet, det vil gi besparelser på artisthonorarene slik at man får råd til arbeidsgiveravgiften som også ligger i dette forslaget.

Det som blir enda mer merkbart for kulturformidlerne (festivalene) er jo selvsagt at det vil bli tyngre å finne medhjelpere som gidder å jobbe frivillig når skatteplikten inntrer. Hva med innrapporteringsplikten? Skal man nå behandle alle frivillige som ansatte? Skal de registreres som arbeidstakere? Hva med feriepenger for ytelsen? Om verdien av fordeler som f.eks et gratis festivalpass skal regnes som lønn, beskattes og innrapporteres så har man vel krav på feriepenger? Er merarbeidet dette medfører for små festivalstyrer vurdert? Hvilket byråkrati pålegges man f.eks for Notodden Blues Festival sin del ved å skulle registrere rundt 700 dugnadsarbeidere som ansatte.

Vi har hatt diskusjonen om moms på kultur tidligere. Den endte med et fritak. For den gangen hadde vi en opposisjon med en viss makt overfor den mindretallsregjeringen som var da. Det har vi ikke nå og derfor kan regjeringen gjøre som de vil i saker som dette. Det må vi selvsagt akseptere, slik er demokratiet.

For venstresiden i Norsk politikk er det å skattelegge slike fellesskaps-løsninger ansett som en dårlig idé. Det er et angrep på kunst og kultur som vil begrense både tilbudets omfang og kvaliteten på tilbudet. Lite ønskelig signal til kulturnorge med andre ord. Som om ikke kulturen er presset nok fra før!

Men, slik er det altså ikke nå. Nå har vi en regjering som tenker mer kommersielt enn som så og kultur som ikke klarer å ivareta sin kommersielle inntjening har neppe livets rett i følge FrP. Kunstnerisk innhold blir ansett som hvilket som helst annen vare og verdien av bredde og mangfold blir patetiske begreper målt opp mot inntjening og kommersiell verdi. For kulturen og tilbudet landet over er dette dessverre trist sorti, en holdning som vil bringe kunsten inn i en negativ spiral. Vi blir kulturelt fattigere som nasjon gjennom dette vedtaket.

Men de samme partiene som nå gjennomfører dette er de første til å skryte i media om at de senker skattetrykket betydelig for folk flest. Mens det de egentlig gjør er å øke skattetrykket for folk flest for å finansiere store lettelser i inntekt og formuebeskatningen. En skattereduksjon som monner for de med svært høye lønninger og formuende.

Staten må ha sine inntekter for å drive samfunnet. Slik er det uansett hvem som styrer. Spørsmålet er da hvem som skal betale skatt og på hvilken måte. Her ligger den største forskjellen mellom landets høyre og venstreside i politikken. Dagens regjering (høyresiden) skattelegger med vekt på avgiftsbeskatning. Altså at man senker skatt på inntekt og formue, men tar det igjen ved å øke de generelle avgiftene. Dette er en skattemodell som sørger for at man får økt beskatning på daglig forbruk, mens man får mindre skatt på inntekt og formue. Når inntektsskatten senkes med en prosentsats, så betyr det at tjener du mye så vil utslagene bli større enn om du tjener lite. Det kan dreie seg om ti-tusener av kroner hver måned om din lønn er på noen millioner i året, mens det for en vanlig arbeider, med rundt 400.000 i årslønn, kanskje dreier seg om fem kroner dagen eller 155,- pr. mnd.

Da hjelper det lite med skattelette når drivstoff, mat, strøm, egenandeler på helse, sykelønnsordninger, tv-lisensen, vegavgiften etc etc, blir dyrere. Det spiser opp hele skatteletten for vanlige folk før du får snudd deg. Mens de som hadde inntekter som ga solid reduksjon i inntektsbeskatningen ikke trenger å bry seg nevneverdig om skatten på de daglige innkjøpene øker med en tusenlapp eller to pr. mnd. De merker det knapt uansett. Mens alenemoren med uføretrygd må ta disse tusenlappene fra en utbetaling på kanskje 12-15.000 kroner pr. mnd.

Det er dagens skattesystem slik det egentlig virker for folk flest.

Venstresiden i norsk politikk har en annen skattemodell. Om vi ser på de to største partiene i Norge, AP og H så er de ikke så langt fra hverandre på mange måter. Same shit, different wrapping – vil mange si. Og i mye kan det være riktig, men det er en stor og viktig nyanseforskjell mellom landets to største partier, AP og H. Det er skattemodellen. For AP og venstresiden vil skattelegge inntekt og formue, fremfor avgiftsbasert beskatning. Ikke missforstå, også AP og venstresiden har avgifter, men ikke som hovedprinsipp i beskatningen. Det betyr en skattemodell som nettopp motvirker scenarioet som beskrevet i forrige avsnitt. Da må man betale skatt etter evne og få etter behov. Dette er en skattemodell som motvirker forskjeller i stede for å forsterke forskjellene mellom folk.

Det betyr ikke at folk ikke skal kunne tjene ulikt. Vi vil fortsatt ha mange som tjener mye og mange som tjener lite, men de fleste vil ha en grei minstestandard for sine levekår, slik at de har handlekraft og at de klarer å betjene regningene sine på en noenlunde fornuftig måte. Det er andelen av folk som kommer under denne terskelen som øker med høyresidens skattemodell.

For å sitere Kim Larsen (Dansk artist): «Om ikke landets regjering skal ivareta de som har minst, hvem skal de ivareta da? For de rike vil nok alltids klare seg».

Så skatt på frivillighet er altså nok et påfunn for å styrke statens inntekter fra hele grasrota i landet. Det kan stå som et tydelig symbol på regjeringens smålighet overfor folk flest, mens de med den andre hånden strør rikelig med skattelette til de med høye inntekter og formuer…

Det argumenteres med at det skal frigjøre verdier som eierne/kapitalistene kan investere i nye arbeidsplasser… høyresidens utrettelige «mantra» verden over, men som for lengst er tilbakevist av forskere fra et land som har hatt denne formen for styresett gjennom manns minne, nemlig USA. Argumentet har ingen rot i virkelighet. Skattelettelser for de rikeste brukes hovedsaklig til å styrke privat formue for de som kan ta del i denne festen.

Det er bare en vei utenom dette:
Stem AP, SP, SV, MDG eller R ved neste valg!

Share this...
Share on Facebook
Facebook
Tweet about this on Twitter
Twitter