Det er fristende å mene at de siste dagers hendelser knyttet til en av stortingets politikere, som etter sigende skal ha truet en nær relasjon med våpen, er kime til å føle en usikkerhet rundt tillits-spørsmålet vi har til våre folkevalgte. Men utgjør egentlig denne hendelsen den store forskjellen?
Om jeg skal kjenne etter så er svaret mitt «nei». Selvsagt var ikke handlingene til Mazyar Keshvari (FrP) heldig på noen måte, men den grunnleggende tilliten er allerede tynnslitt. Folk har sagt det rett ut lenge:
Vi stoler ikke lenger på våre folkevalgte. De er samme ulla hele gjengen, uansett hvilket parti de kommer fra. (med ett hederlig unntak som mange nevner: Bjørnar Moxsnes, R). Våre folkevalgte er stort sett opptatt av seg selv og sin egen makt. De rekrutterer sine «egne» – enten egne barn eller sine unge partifeller som kommer rett fra studier og inn i politikken. Der får de stortings-lønn og særrettigheter fra dag én…
Vi kan ta noen eksempler. Vår nye Barne og Familieminister, Kjell Ingolf Ropstad, -han kom inn på stortinget som 23 åring, nå er han 33 og har allerede 10 års fartstid på god lønn og gratis kanapeer. Ingen kommer inn på stortinget uten lokal-politisk karrière som grunnlag. Så hvilken kontakt med det virkelige livet har egentlig Ropstad å bygge på når han på vegne av folket skal foreta viktige minister-vurderinger? Slike tanker gjør folket seg, uansett om Ropstad selv mener han er skikket aldri så mye.
Vi har også enkeltfamilier som går igjen i generasjoner. Stoltenberg-slekten som er en del av Heiberg-slekten. Gerhardsen-slekten, Tybring-Gjeddes familienavn er i ferd med etablere generasjon 2 på tinget nå… Vel, jeg sier ikke at disse aktørene ikke har kunnskap eller at de ikke skal gis muligheten fordi de tilfeldigvis har fedre eller eller beste-foreldre med fartstid på stortinget. Men jeg vil hevde at det for noen utvalgte kan tegne seg et bilde av en form for skjult adel der maktposisjoner oppnås lettere gjennom de familienettverkene de tilhører, -enn om de skulle gått hele veien uten familie-historien i ryggen.
Vi har i nyere tid to tidligere statsministere som er tatt i skattejuks mot den norske stat, men de kunne ikke straffes for det for det ville skade Norges renommé i utlandet om dette ble internasjonalt kjent? Skal man ha tillit til slike systemer? -Og er det noen forskjell på dette og korrupsjon?
Wikipedia: Adel er betegnelsen på en samfunnsklasse som, fortrinnsvis historisk, hadde særskilte juridiske privilegier.
Det er mye som tyder på at de fleste av våre folkevalgte på Stortinget ikke lenger har den nødvendige kontakten og/eller forståelsen av vanlige folks hverdags-bekymringer. De sier de har det og at de forstår… men de lever i en slags «boble» der det politiske spillet om makt og egen posisjon ofte kan synes viktigere enn det livet som landets lav og middelklasse lever der ute. De er ofte ikke engang i stand til å gå i dybden av seg selv å erkjenne dette, de forsvarer seg isteden med løfter de sjeldent kommer til å holde og unnskyldninger om hvorfor ting ikke ble slik de lovet. -Og det verste av alt, de tror de kommer unna med det!
Vel, kanskje de har sluppet lett, -for lett vil mange si! Men nå er vi i en brytningstid. Både her på berget og i Europa forøvrig. Klasseskillene øker og enn så lenge er det de svakeste av oss som er hardest rammet. Men tiden spiser seg nå inn mot den store arbeiderklassen. Når tæringen der blir merkbar så er det nok. Da mobiliseres det og det er sjeldent noen god utvikling. Derfor bør skjevhetene rettes opp før vi kommer dit, men det ligger ikke i de konservative partiene sin ryggrad. Men det er bare to grunner til at vi har hatt det så bra i dette landet så lenge, det er at skattesystemet har vært basert på en progressiv beskatning av lønn og formue og et solid treparts-samarbeid i arbeidslivet, -Staten, eierskapene (kapitalen) og fagforeningene.
Nå er skattesystemet lagt om til økende grad av avgiftsbasert beskatning fremfor inntek-og formues basert beskatning. Arbeidslivet er under press gjennom svekkelser i arbeidsmiljøloven, åpning for mer midlertidighet i jobbene og en svekket sykelønnsordning.
Noe er i ferd med å skje… Grasrota bør våkne før det er for sent!