Det har vært mye debatt om etterlønn om dagen. Og det er ikke bare fiskeriministeren som surrer seg fast i sitt eget garn. Det er tilfelle på tilfelle der våre øverste tillitsvalgte utnytter ordninger betalt av folket, -i ren vinnings hensikt. Hvordan skal vi kunne ha tillit til slike folk? Som på toppen av det hele ikke engang straffes for sine overtramp. De kommer seg unna hele forbaska gjengen, mens den «lille borger» som i vanvare har rotet litt med meldekortet til NAV blir stilt til veggs med uante personlige konsekvenser. Jeg gremmes og kjenner på en slags «uvel følelse» av det hele!

Når sakene avdekkes er det ofte (i alle fall saker fra de siste 12 månedene) snakk om beløp i størrelsesorden 2-300.000,-. Opptjent i løpet av en 3 mnd. periode… De får altså en ekstragodtgjørelse i løpet av tre måneder som er i størrelse omtrent lik en gjennomsnitts-ytelse for en uføretrygdet i et helt år . Hvordan skal slike folk kunne fatte adekvate beslutninger på vegne av fot-folket, på vegne av landets syke og uføre, på vegne av lavtlønte hotellansatte, sjåfører som jobber døgnet rundt på tilnærmet ubrukelige kontrakter… De vet jo ikke en døyt om hvordan folk har det i virkeligheten. De er begrenset til sin egen lille boble av makt og status, der økonomien flyter over og kantine-maten er sterkt subsidiert.

Bård Hoksrud var forleden med i programmet «I lomma på Silje», der økonom Silje Sandmæl går igjennom forbruket til kjente personer. Hoksrud hadde brukt 195.000 i løpet av ett kalender-år på «pins»… Vel, om du spør deg selv om noe er nødvendig, da er du ingen samler, for en samling er alltid mer enn nødvendig. Så jeg kan godta at Hoksrud er en samler. Men når du har økonomi til slike innkjøp, i den størrelsesorden, uten egentlig å merke det i særlig grad på lommeboka, -så tjener de folka for mye. De lever tross alt av folkets penger og verdier. Og hadde de samtidig løftet våre svakeste grupper opp på et anstendig nivå, så skulle jeg ikke ha påpekt dette. Men det er her skoen trykker for min del. Når man på den ene siden maler fanden på veggen og tyner de svakeste, kniper på medisinene, gir reallønns-nedgang år etter år for alle uføre og pensjonister, innfører smålige kutt i AAP-ordningen til unge folk, fjerner brillestøtten til unger med dårlig syn, -ja, listen er lang… Da blir jeg uvel over maktelitens forfordeling av seg selv. De tror åpenbart på at syke folk blir friske bare de blir blakke nok, eller at folk får seg raskere jobb om de ikke klarer å betale regningene sine som arbeidsledig… Det er helheten i dette som skurrer.

I disse dager er det nominasjonsvalg i USA, riktignok for demokratene som på sett og vis er Amerikas svar på venstresiden i politikken, sett med norske øyne. Men likevel, Amerikanere er noe for seg selv. Jeg har hatt det moro med å slå av lyden når det vises innslag fra de ulike talene. Da kan du la andre sanser enn hørselen overta dine vurderinger. Hva skjer da, jo da ser du virkelig skuespillet. Der kandidatene står med sine koner og rådgivere i bakgrunnen. Ja for det er som oftest konene som står bak i USA. For det er en overrepresentasjon av eldre menn med glatte trekk og mye penger. Det er de som når så langt at de vises på våre tv-skjermer her i landet. Så har de gjerne med seg noen unger, barne-barn vil jeg tippe. Det gjør seg i skuespillet. De spiller på alle strenger, disse hvite mektige menn der det meste går ut på å rakke ned på sine motstandere og presentere de beste slagordene som folket kan kaste seg på og hylle mens de veiver med flaggene med kandidatens navn.

Det er jo bare trist hele opplegget. Det er pokker meg ikke en eneste ærlig mening å spore. Sirkuset er nøye planlagt og tilrettelagt av rådgivere og forståsegpåere som kan det å manipulere folket til å stemme på, og gi makt til, en gamlis med ræva full av cash. Money talks. Så banalt, men i USA er det dette som gjelder. Sånn er det bare!

Så jeg anbefaller å slå av lyden og se på skuespillet… der fansen omfavner eller håndhilser, der folket elsker å få et kort møte med heltene. En liten klem, et påklistret smil, -eller bare en klapp på skulderen om du er mann. For kandidatene selv er det selvsagt bare slitsomt, men det må til. Sirkus til folket er det som kan gi deg mer makt og enda mer penger.

For et råttent samfunn… Det på tross av en viss velferd for mange, -men åpenbart ikke for alle. Og det blir flere og flere som faller utenfor, også her hjemme på berget!