Hvem bestemmer egentlig?

Hvor er dagens politiske prosjekt forankret? Hos folket eller hos PR byråene? Det er et betimelig spørsmål. Alt tyder på at vi i Norge nå går mot et samfunn som ligner mer og mer på det amerikanske der middelklassen, i vår forståelse av begrepet, raderes helt ut. Det man sitter igjen med er et delt klassesamfunn der den rikeste delen blir enormt rike, mens resten er delt i to kategorier: fattige eller ekstremt fattige.

Når du jobber 10 timer hver dag, hele uka og fortsatt ikke har en lønn å leve av så er det noe galt. Når du har jobbet et helt yrkesaktivt liv og ender opp på gata fordi pensjonen ikke er nok til husleia, så har det sviktet et sted. Når du får kreft og helseforsikringen din ikke dekker cellegift fordi du ikke har hatt råd til den dyreste forsikringen, så har du tapt! -Dette er USA i dag. Om vi ikke snur i tide, så er dette vår virkelighet en gang i fremtiden!

Vi ser det kanskje ikke så klart i hverdagen, -enn så lenge. Men, har du noen gang tenkt tanken, at det spiller liten rolle hva du stemmer på? At det er samme «skitten» alt sammen. Vel, da er du faktisk inne på noe. For uansett om det er venstresiden (AP) eller høyresiden (H) som styrer, så er mye av makten i dag plassert utenfor det systemet vi trodde skulle ivareta oss som folk. Vi kan godt si at mye av dagens makt er «kjøpt og betalt» og da vil vi som folk slite med å se de helt store endringene uansett hvem av våre to store partifløyer som kommer til makten. Ja, litt «same shit, different wrapping».

I sosiale medier og i media generelt er det de siste årene dukket opp en ny yrkes-tittel som det tilnærmet er gått inflasjon i; «Influenser». Den ene botox-leppa etter den andre står frem med titler som «blogger og influenser». Unge jenter og gutter tidlig i tyveårene står frem med sine perfekte liv og kropper. De snakker som «bedrevitere» og går ikke av veien for å kjatre og krangler seg i mellom for åpen scene. Bak fasaden får de lønna si fra sterke merkevare-leverandører for å fronte produkter og tjenester som skal friste deg og meg til å kjøpe den samme «lykken». -En plastikkverden der altså, men uansett, disse lever av å være påvirkere og retter seg ofte mot våre unge voksne. Dette er på sett og vis samme konsept som de skjulte kreftene vi har i politikken. Det setter et bilde på det.

I politikken har vi PR-byråene, -eller kommunikasjonsbyråer om du vil. Dette er selskaper med hemmelige kundelister som lever av å påvirke politikerne våre. De lever altså av at ulike aktører, som vi aldri får hvite hvem er, betaler store summer for at byråene skal påvirke politiske beslutninger til fordel for dem selv og deres virksomhet. Det som gjør dette enda mer uspiselig er at det i dag er tilnærmet etablert en svingdør mellom det politiske miljøet og byråene. Så om du har vært folkevalgt eller jobbet tett på våre folkevalgte gjennom embetsverket, er veien kort til en stilling i påvirker-byråene. Ansatte i PR-byråene blir også ofte «headhuntet» til jobber i embetsverket, helt opp på ministernivå i regjeringen. Det er dette man kan beskrive som en «svingdør» mellom politikk og påvirker-bransjen. Og døra, ja den svinger begge veier.

Og vi har flere aktører i samme marked. Tenke-tankene. De er også aktører i dette spillet. Både Civita (høyresidens tenketank) og Manifest (venstresidens tenketank) kaller seg uavhengige. De er begge finansiert av det de kaller «private bidrag». For Civita er nok det næringslivet og deres eiere, for Manifest er det fagforeningene og politisk engasjerte folk på venstresiden som bidrar. Men uavhengig av side i politikken så er tenketankene til for å «misjonere» politiske tankesett, både overfor velgerne men også påvirke løpende politiske beslutningsprosesser og strategier.

Så har vi en tredje aktør som vi kan definere som «forskningsinstitusjonene». De blir ofte betalt for å lage rapporter og presentere «uavhengige» tall og prognoser som politikerne bruker som underlagsmateriale for sine beslutninger. Derfor er det viktig for oss velgere å ikke bare se på konklusjonene, men kanskje ta oss tid til å se hvem som har bestilt rapporten og hva som var mandatet for rapporten. På generelt grunnlag kan statistikk ofte gi deg det resultatet du vil ha, du må bare sørge for at mandatet gir de rette føringene.

Resultatet av dette er at det er en gitt kjerne av folk som uten å være politisk valgt likevel tilegner seg mye politisk makt. Noen går rett fra jobb som lobbyist/påvirker til å bli statsråd i regjeringen. Andre går den andre veien. Det å ha et embetsverk og viktige regjeringsposisjoner med en svingdør til påvirker-bransjen er derfor et sykdomstegn i tiden og det gagner garantert ikke «folket» som gruppe. Dette påvirker våre folkevalgte til fordel for påvirker-bransjens økonomiske bidragsytere og deres profittstyrte behov.

Om vi igjen ser til USA, som hadde sin spede start på dette under Ronald Reagan (1981-89), samme tidsperiode som Margareth Teacher (1979-1990) gjorde det samme i Storbritannia. Oppskriften er lik, fagforeningene svekkes gjennom svekkede rettigheter. Det fokuseres på å selge dette inn som en gode, nemlig «frihet til folket», da i form av lavere skatter og valgfrie kommersielle løsninger innen de fleste samfunnsområder. -Helse, barnehager, kommunikasjon (tog, buss, veier etc.), og etter hvert alt av offentlig tjenesteyting. til og med kloakk, vann og strøm… vil noen nå privatisere. Det fokuseres på markedstenkning og selvregulerende markedsmekanismer som eneste saliggjørende for deg og meg.

I teorien så er sikkert dette bra. Spesielt for de som klarer seg. Men det det ikke tas høyde for i et slikt system er at det i et samfunn alltid vil være mennesker som av ulike grunner ikke klarer å stå i jobb. Disse vil være fullstendig fortapt i et slik system. De ender opp i den nederste kategorien, -ekstremt fattige. Svekkelsen av fagforeningene gjøres ved å åpne opp for svekkelser i arbeidsmiljøloven som muliggjør mer deltidsansettelser og lovendringer som svekker arbeidsvernet generelt. Rettighetene i sykelønnsordningen svekkes. Man svekker arbeidsavklarings-ordningene og åpner opp for mer midlertidighet i arbeidslivet. Dette skal etter sigende (regjeringen) gi næringslivet fleksibilitet for å kunne drive lønnsomt. Men i praksis ser vi at effekten er at bedriftseierne styrker sin private formues-vekst år for år, ofte på bekostning av arbeidsstokken som i større grad må stå med lua i hånda. Vi har aldri hatt så høy vekst av milliardærer som vi har hatt nå under Solbergs vakt. Det er selvsagt ikke noe problem i seg selv at folk er milliardærer, men det er et problem når de blir det fordi det lages politiske løsninger som gir enkeltmennesker fri tilgang på å berike seg selv på bekostning av felleskapet. I Norge har vi enn så lenge bare sett begynnelsen. Dette på tross av at vi har hatt mye av den samme tenkningen helt siden 1981 og Willoch-regjeringen (H). I 1986 overtok Gro Harlem Brundtland (AP) – men hun var også lyseblå i sin tankegang og åpenbart fasinert av den samme politiske bølgen som Willoch, Reagan og Tacher, om enn ikke i like sterk grad. Men AP under Gro og senere skiftende høyre-regjeringer, og Jens Stoltenberg for den sakens skyld, var alle sterke pådrivere av «New-Public-Management – teoriene» og sentraliserte over en lav sko for å bygge store og lønnsomme enheter og gjerne konsentrert rundt de store senterne (Oslo, Bergen, Trondheim).

Derfor skal vi ikke frikjenne den den liberale venstresiden (AP) for kritikk. Tross i at de alltid har hatt en annen skattefilosofi enn Høyresiden i norsk politikk. For folket er nok skattemodellen til AP mer omfordelene enn Høyresidens gjeldende skatte -og avgiftspolitikk. Det ser vi tydelig nå, etter 7 år med Høyre ved makten.

Om du syntes at disse historiske parallellene er kjedelige, så beklager det, men det er viktig å se de lange linjene om vi skal forstå hvor vi er på vei. For vi er i så måte heldige, for i Norge har utviklingen gått tregere enn i land som USA og Storbritannia. Så vi har noen å se til, om vi ønsker å se resultatene av denne markedsliberale politikken over tid. Fasiten er å finne i disse to landene, USA og Storbritannia. Og hva ser vi? Jo, en middelklasse som er tilnærmet utradert. Enten er du rik og klarer deg bra, eller du er fattig og må jobbe døgnet rundt for å få familien til å henge sammen økonomisk. Er du i den siste kategorien er du egentlig «lost»! På den andre siden av samfunns-stigen har du en liten prosentandel som beriker seg hinsides hemningsløst. De formelig sylter pengene ned i private formuer og skattebidraget til felleskapet er ofte lik null.

Så hva vil medisinen være? -Ja, hadde jeg enda hatt svaret på det. Jeg tror likevel at for folk flest vil et sosialdemokratisk styre (AP – med støttepartier) gi et bedre omfordelende skattesystem. De er også pådrivere for en balansert makt til fagforeningene. Dette er meget viktig for folk flest i dette landet. I dag svekkes én av partene i det såkalte trepartssamarbeidet, nemlig fagforeningene. Det må reverseres slik at vi gjenerobrer tre likegjeldende partnere i arbeidslivet. Staten, fagforeningene og kapitalen. Balanse i maktforholdet mellom disse tre er hovedårsaken til at Norge har skåret så høyt på internasjonale levekårsundersøkelser gjennom hele 90- og 2000 tallet. Det er verdt å merke seg at selv om middelklassen i Norge ikke nødvendigvis føler på en redusert levestandard akkurat nå, så har vi falt fra 1 til 7-8 plass etter at Erna overtok roret høsten 2013. Det går med andre ord den gale veien og årsaken er enkel. Det er større ulikheter mellom topp og bunn i samfunnet. Dette bunner hovedsakelig i to forhold, – Dagens skattemodell og strupingen av velferdsytelser, trygder og underregulerte pensjoner.

Skattemodellen gir skatteletter i prosent på inntekt, noe som gir store kronemessige utslag for de med høye inntekter, og som betyr mindre eller svært lite for de med vanlig lønnsnivå (400-700.000). Og som kjent så er det i denne siste kategorien de aller fleste befinner seg. I tillegg har formueskatten blitt senket betraktelig. Reglene for å plassere overskudd fra næringsvirksomhet tilnærmet skattefritt inn i egne holdingselskaper bidrar også. Dette åpner for at kapitaleiere kan reinvestere overskudd gjennom holdingsselskapene uten at eieren først har beskattet pengene. Vanlige folk må kjøpe fast eiendom eller aksjer med allerede beskattede penger, en beskatning som enkelt kan unngås av rike multimillionærer med egne holdingselskaper. Igjen så er det lovgivning, samt politiske vedtak og strategier som gjør dette mulig. Slike vedtak og strategier er påvirket av «lobbyister» som jobber for oppdragsgivere som betaler for dette arbeidet. Penger kjøper altså en tilgang til politikere og partier som vanlige folk ikke har. Og når noen betaler penger, så forventes det nok alltid noe tilbake. Det finnes neppe noen «gratis lunsj»!

Derfor bør vi som velgere ha full transparens på hvem som er bidragsytere til valgkamp-budsjettene, hvor mye de gir og til hvem. Vi bør forlange at svingdøren mellom påvirker-bransjen og politikken stanses og at det er full åpenhet om hvem som betaler hvem for å påvirke beslutningsprosesser og hvordan det foregår.

Det er opp til oss, -folket, å endre spillereglene. Vi er mange. Men for å få til en mer rettferdig fordeling av ressursene må vi være villige til å si i fra i flokk. Vi må organisere oss og stille folkemakt bak våre krav. Det er folkestyre som skal ta landets beslutninger og det skal ALLTID vurderes ut i fra folkets (landets) vilje. Vi kan begynne med å endre skattemodellen, det kan vi gjøre allerede til neste høst, da ved å stemme AP, SP eller SV ved neste valg. Det løser ikke alt, men det er en begynnelse for å ta folkemakten tilbake.

Se alvoret nå, -ikke bidra til å lage et Amerika i miniatyr her i landet. Det blir så mange som ender opp i elendighet. Polariseringen vil øke og til slutt blir det så uutholdelig at folk går til kamp med bare nevene. USA kan fort ende der i begynnelsen av november… med borgerkrigslignende tilstander.

Måtte aldri Norge bli slik!

Share this...
Share on Facebook
Facebook
Tweet about this on Twitter
Twitter