Norske bøte-satser rammer svært ulikt i befolkningen

Regjeringen har foreslått nye økninger i trafikk-bøte-satsene. Riktignok bare i tråd med vedtaket fra 2023 om at satsene skal prisjusteres i tråd med prisveksten. Isolert sett kan jo dette virke greit, men det er noe med de norske bøtene som likevel slår veldig feil ut som en allmenn samfunns-reaksjon på mindre overtredelser av lover og regler.

Bøter er et gebyr, ikke en straff…
Myndighetene er nøye med å presisere at bøter er å anse som et forenklet forelegg for å enkelt ordne opp i mindre overtredelser av loven. En måte å gjøre opp for seg og få saken raskt ut av verden. Så langt er alt greit. Men på tross av at dette er en forenklet løsningen, så er det ikke tvil om at for mange av oss så oppleves et gebyr i denne størrelsesorden som en form for straff.

Likhet for loven er det noe som heter…
I 2022 kostet «telefon-gebyret» 7450,-. Nå foreslår regjeringen at det skal stige til 10450,-. En stigning på vel 40 prosent siden 2022. langt over prisstigningen for samme periode. Men hvordan «straffer» disse bøtene egentlig for den det gjelder?

En gift/samboende ufør med minstesats (21191,- brutto pr. mnd) så utgjør altså en forseelse ved å ha tatt/touchet på mobilen under kjøring ca. 50 prosent av brutto månedslønn. Sammenligner vi med f.eks. DnB-sjefen som er leder i et offentlig eid foretak så vil hun måtte betale ca. 0,8 prosent av sin brutto mnd. inntekt for den samme handlingen.

Nå har jeg selvsagt tatt to særdeles skarpe ytterkanter i eksemplet, men regn på det selv med ulike inntekter lagt til grunn. Essensen er at bøtesatsene rammer svært ulikt avhengig av din status og inntekt.

Bygger opp under forskjells-Norge
Det er derfor på mange måter en veldig urettferdig praksis som utøves. Det eneste svaret man får om man stiller kritiske spørsmål rundt ordningen er at et forenklet forelegg ikke er å anse som straff og at det skal vurderes som en gebyrsats. Myndighetene vil altså mene at premisset som ligger til grunn i denne artikkelen er feil.

Dem om det, for så enkelt er det altså å omgå det strafferettslige prinsippet om «likhet for loven». Spørsmålet blir enkelt satt til side begrunnet i at dette ikke er straff. Straff blir det først om du nekter å akseptere boten og at saken reises for rettsvesenet.

Så enkelt kan man altså lukke øynene for en praksis som «straffer» svært ulikt for en og samme forseelse. Her premieres du omvendt proporsjonalt med inntekten din. Jo mer du tjener, jo mindre blir den relative «straffen». Tjener du nok så trenger du egentlig ikke lenger bry deg særlig om loven, for boten er relativt sett så liten at den berører deg knapt om den blir deg til del. Mens andre må ta gebyret på avbetaling over måneder eller i verste fall over år.

Hva er sammenligningen med de som sitter å vedtar disse satsene?
Jo, en stortingspolitiker har en årslønn på 1 171 000 kroner, og således skulle overtredelsen i eksemplet «mobilbruk» gitt de en bot på 48.791,- om de skulle kjent straffereaksjonen på det samme nivået som en ufør på minstesats.
Statsrådene tjener 1 671 256 kroner i året, og skulle følgelig betalt 69.635,-. -Og statsministeren som har en årslønn på 2 057 177 kroner skulle ha betalt 85.715,-. Dette for å kjenne på den samme reaksjonen for bruk av håndholdt mobil som den uføre på minstesats i eksemplet her. Tenker vi at dette er helt greit?

En klar forskjell på Kong Solomon og Jørgen Hattemaker der altså. Men vil vi egentlig ha det slik?

Om du vil enda dypere kan du på tampen se på et lite tanke-eksperiment:
Om personen i eksemplet på «minstesats ufør» skulle betalt relativt sett lik sats med DnB-sjefen pr. mnd, så skulle hen ha betalt 169,- kroner i måneden. (tilsvarer 0,8 prosent av mnd. inntekten). Så der DnB-sjefen hadde betalte alt på én mnd. ville den uføre på minstesats brukt over 5 år (61 mnd.) på å betale boten under forutsetning av et rentefritt lån.

Om boten skulle vært finansiert med forbrukslån, som for mange er helt reelt, ja så kan dere se på låne-kalkulatoren under. Det ville tatt 14 år og totalt kostet ca. 28.000,- kroner om den månedlige økonomiske belastningen skulle vært lik DnB-sjefens utlegg i forhold til lønnsnivå.Ja, dette er selvsagt satt på spissen, men for noen i dette landet er dette realiteten.